Bokelskere.no

En for meg uvanlig bok, jeg ventet på vendepunktet og det kom jo, men bare på en måte. Det som gjør boka så god er ikke storylinen, men alle de setningene, avsnittene som berører hjertet og som er tanker man så ofte har tenkt selv.

Fra boka: « det skjedde aldri noe i livet deres som kan regnes som
betydningsfullt, de jobbet bare med fisk og sauer, kjente navnene på fjellene omkring seg og noen bekker og kunne utifra fuglenes oppførsel se om de kunne vente seg plutselig kulde, hadde ellers lite å komme med, lettglemte, men nådde likevel det de fleste drømmer om, å være lykkelige på sin måte i over seksti år, hvordan måler vi menneskets storhet?»

Ari vokser opp i Keflavik, der de svarte lavaslettene er overalt. I barndommen var flybasen full av amerikanske soldater. De hatet stedet. Det ble kalt Helvete. Helt ut av det blå, forlot Ari Island, men nå må han tilbake. Faren ligger for døden, og Ari må ta et oppgjør med både seg selv og familiehistorien. Aris slektshistorie kommer gradvis til syne, og vi får høre om savn, smerte, fiskekvoter, amerikanske krigsskip, fangstkrise og 80-tallsmusikk.

Nydelig og malerisk språk, og en fengende historie.

Ble lest i forbindelse med bibliotekets månedsufordring om å lese fra Island.

Etter å ha lest Gutten ønsket jeg å lese mer av denne forfatteren. Jeg ble dessverre skuffet, Her er fortsatt gode skildringer, men melankolien og det deprimerende dominerer. Det er lite rom for håp og livsglede. Det ble en tung bok å fullføre, dessverre.

Etter å ha lest triologien "Gutten", ble jeg så imponert at jeg ville lese mer av forfatteren ,og så dukket heldigvis denne boka opp. Og for en bok! Den er så fantastisk bra skrevet. Språket er poetisk og flyter frem så det er en fryd å lese. Anbefales på det varmeste.

Boka har veldig godt språk, den er velskriven. Handlinga er lagt til Island, og historia vert fortald av ein eg-forteljar som vi eigentleg ikkje får så mykje informasjon om. Historia er ikkje kronologisk oppbygd, men med ulike hopp fram og tilbake i tid. Dette gjer at det ikkje er så høgt tempo i boka. Dette er ei slektsforteljing der ein følgjer personar i notid og fortid. Det er ikkje ein historisk roman der bakgrunnsramma er så framtredande.

"Heretter kan jeg elske andre menn enn deg!". Fra kvinnenes perspektiv, dikt vs mannfolkarbeid. Jeg er ikke helt sikker på at dette prosjektet var helt vellykket. Hvem er JEG-pesonen? Aris bror, søskenbarn, slektning elle kamerat? Litt uklart.

Jeg leste Kjell Westös roman Svik 1938 før den vant Nordisk Rådelitteraturpris 2014, og konkluderte med at det var en sjelden god roman. Etter å ha lest den islandske forfatteren Jón Kalman Stefánssons roman Fiskene har ingen føtter, nominert til prisen for 2015, konkluderer jeg med det samme.

Da jeg leste Svik 1938 var det mest handlingen jeg likte. Det var et godt språk, men det var ikke det som jeg synes fremhevet romanen. Romanen til Jón Kalman Stefánsson, her er det språket.

Jeg kunne stoppet her, og bare sagt «amen» til utdrag av anmeldelsene som er sitert her hos det norske forlaget Press og der boken er presentert. Men jeg skal forsøke å bl a vise ved sitater hva det er som gjorde at jeg likte romanen så godt. Jeg har lånt boken utgitt i 2013 og på norsk i 2015 av biblioteket. Det er helt klart en bok med stor gjenbruksverdi: den kan leses flere ganger. Derfor bør jeg kjøpe den. Merker det spesielt når jeg sitter her og skriver dette innlegget og leser det jeg har notert meg: jeg får lyst til å lese den om igjen.

Det er så mye av det han skriver som er så vakkert formulert. Riktig plassert i handlingen. Det virker så enkelt når jeg leser det, men det er vel nettopp det som er kunststykket: å skrive slik at det virker enkelt for leseren. At leseren skal kjenne seg igjen og tenke: slik er det, dette kunne jeg skrevet selv.

Mer om min leseopplevelse mv kan du lese i dette blogginnlegget