Bokelskere.no

Denne boka leste jeg første gang for nesten 30 år siden. Jeg studerte norsk på DH i Volda. I mitt den gang unge leseliv var det en av mine største leseropplevelser... Det var sterkt å åpne boka og lese den igjen, jeg kom til det samme sitatet som satte seg fast for alltid: «Mest ingen ting treng seiast når ein har auge, og når ein har sin eigen song.» Men hvordan skrive om denne boka?? Den er så annerledes enn alt annet jeg har lest- fortsatt. Den er så sammensatt og gjennompoetisk at det føles som jeg bare har skrapt litt på overflaten nå når jeg har lest den ferdig. Vesaas skriver om seg selv her, først og sist om det å dikte, det å være i bildene, i alt det som ikke blir sagt. Gjennom sterke og sanselige bilder av naturen, han skriver om elv, stein, snø, berg... Og om traner som danser på myra. Jeg føler jeg har sittet og lyttet til en vill og mektig symfoni som til tider har vært utilgjengelig, men som samtidig har rørt meg, åpnet opp noen rom i hodet jeg ikke har vært i på en stund. Uforståelig, vakkert, suggererende, voldsomt. Lyrisk fra første til siste side. En leseskatt.
«Natt som dag. Ein er i sitt løynrom og kjenner dette: Dirrar ikkje grunnen under føtene, av gøymde floder som finst? Og kva må ein så gjera, synest ein.
Ein må vera til stades.
Ein må møte opp og stå i straumen frå det. Ein må la den låge dirren skaka seg. Slik som halv-morkne bruer og gamle gang-tre dirrar fint i snøsmeltings-tid.»