Jeg likte anslaget: Journalisten Thomas blir sparket fra jobben i hovedstadsavisen etter at han har diktet fritt i et intervju med en kunstner. Han, kona og barnet bryter opp fra Oslo og reiser tilbake til hjembyen for å starte et nytt liv.
Boka skifter karakter etter dette, og hovedperson Thomas blir en annen enn den frekke journalisten han tydeligvis har vært. Boken gir tidlig løfte om at vi skal møte igjen Elly, som Thomas kjente fra oppveksten. Denne historien får ikke en skikkelig forløsning. Det gjør heller ikke Thomas' møte med andre gamle venner, det blir noe litt fragmentarisk over boken, etter min mening.
Forfatteren er aller best til å skildre de små skiftene i samspillet mellom mennesker, samtaler, det usagte og hvordan vi leser hverandre. Selve historien i denne romanen mangler litt, etter min mening.
Emanuelsen skriver godt og har noen glitrende passasjer i denne romanen. Det er en helt annerledes roman enn hans forrige. Jeg er dog i tvil om jeg synes denne romanen er like godt gjennomført som hans forrige. Det er mange personer, mange episoder, mye bevegelse mellom fortid og nåtid, og det blir kanskje for springende? Tematikken er viktig og interessant på flere plan her, så han skal ha kred for forsøket. Dette er en roman som gir noe å tenke/tygge på, og det liker jeg.
[Dette er en roman med dybde og med en treffsikkerhet som overgår alt jeg har lest. Nerven blir sådd med noen enkle grep helt tidlig i handlingen, både med Ellys brev, oppsigelsen og ikke minst i kapittel 9, lighteren som blir kastet ned. Resultatet av møtet med innvandrerne som nesten ble skadet av eksplosjonen ga meg en skikkelig støkk, og er et kraftig spark til rådende fordommer.
Hva kan jeg si, jeg elsket denne romanen! Emanuelsen trenger ikke mange ord eller kompliserte setninger for å få frem det han vil si. Oppbyggingen og avslutningen av romanen er perfekt skalert, og jeg likte den litt gåtefulle stilen forfatteren bruker. Historien om et godt menneske er absolutt en roman jeg anbefaler deg å se nærmere på!]1