Bokelskere.no

Eg prøvde å lese sakte. Eg prøvde å lese andre bøker. Eg prøvde å gjere andre ting. Men, no må eg berre innsjå det: eg har lest ferdig siste del av Ravneringene! For ein fantastisk trilogi! Håpar alle les den og at forfattaren har hove fullt av nye bøker til oss!

Jeg vil virkelig elske denne boka, jeg vil det.

Jeg har fulgt serien med spenning, det er en original og annerledes fantasy-serie. Det er episke aspekter ved den, absolutt, du ser for deg hvordan bøkene kan egne seg som storslagen fantasy-film. Jeg er en fan i den forstand at jeg ikke var i tvil om at jeg skulle lese den siste boka , da jeg syns de to første var spennende. Jeg ble hekta på historien.

Så hvorfor gir jeg ikke boka full pott?

Fordi det er et eller annet ved den. Noe som skurrer. Noe... som gjør at selv om jeg engasjerer meg i historien, engasjerer jeg meg ikke for karakterene i nevneverdig grad. Jeg hadde glemt den sjokkerende hendelsen med Naiell i slutten av siste bok, til tross for at jeg huska mesteparten av resten av boka. Det tolker jeg som at den ikke gjorde spesielt mye inntrykk på meg.

Dette er kanskje en noe urettferdig analyse, da det er lenge siden jeg leste bok nummer to. Det er mulig den fikk meg til å rase og gråte. Men jeg tror ikke det. Også fordi DENNE ikke gjorde det. Det eneste tilløpet jeg fikk til å bli rørt var i en viss nostalgisk scene i Hirkas hjemtrakter, som inkluderer en leketrehest.

Hvorfor? Vel, hovedsakelig fordi så få av karakterene egentlig er så veldig troverdige. For all del, du har karakterer som har mange sider. Graal og Skerri er for eksempel interessante karakterer, Damayanti er også interessant, men du kommer ikke ordentlig inn på henne (i forrige bok hadde hun noen kapitler fra sitt synspunkt, om jeg ikke husker feil, men ikke i denne). Urd har tilløp til å være interessant, spesielt mot slutten av boka.

Ellers er det ganske... Vel. Hirka er stort sett moralsk indignert og sta, helt til et visst punkt i denne boka (ingen spoilere). Denne endringa framstår veldig brå og lite troverdig i mine øyne. Rime var en svært interessant karakter i første boka, da hele hans verden raste sammen, men i denne boka opplever han liten utvikling.

Før jeg snakker meg bort: Mitt fremste ankepunkt, er hvor svart/hvitt enkelte karakterer framstår. Darkdaggar framstilles som ond og kynisk, uten at det gis noen god begrunnelse for det. Det eneste forsøket på nyansering kommer mot slutten av boka, da Hirka innser at også han har en familie han er glad i som han ikke ønsker å dra fra. Både Raun og Eirik er klassiske "farskarakterer" som framstår litt for godmodige og "bamsete". Seeren i Dreysil holder på vippe over i samme fella, men reddes av en mer interessant bakgrunnshistorie enn førsteinntrykket tilsier.

Slutten framsto også litt lite troverdig, og ikke minst forhastet. Boka brukte for lang tid på å bygge opp til den store konfrontasjonen og for liten tid på den, noe som gjorde at det føltes som om det var over veldig fort. Forklaringa på Evnas underfundigheter kom heller ikke, og med en slik guddommelig kraft på laget blir ingenting (hvertfall nesten ingenting) umulig. Det gjør at historien nok føltes litt mer antiklimatisk enn den kunne vært. Deler av tida, sikkert fordi alt ender så "bra" til slutt og moralen i boka er noe klisjépreget, føles det som å lese en Lindgren-bok eller en annen barnebok der alt blir trygt og fint til slutt, og selv om det er mye vondt i verden vinner kjærligheten/vennskapet/you name it. Jeg vet ikke hvorfor, men denne "barnebokfølelsen" dro ned helhetsinntrykket litt for meg (den har jeg også delvis fått i de andre bøkene).

Kanskje har jeg bare blitt så ødelagt av Game of Thrones at jeg ikke setter ordentlig pris på fantasy som er av det litt lysere slaget?

Uansett: Boka og serien er verdt det for historien alene, til tross for enkelte svakheter. Derfor en femmer :)

Boken "Evna" av Siri Pettersen er den siste boken i triologien om Hirka. I boken blir hun sent til en hittil ukjent verden, hvor hun må tilpasse seg omgivelsene og de som lever der. Jeg likte boken, i og med at selve historien er spennende og bra skrevet. Jeg anbefaler boken for alle som liker fantasy.

Denne boken er den siste boken i serien Ravneringene som er om Hirka som flyr gjennom verdener som prøver å redde dem fra undergang. Denne gangen blir hun sendt av sin nyoppdagede far Graal til Dreysil for å lede Umpiriene (=også kalt blinde, likfødt og nábyrn), til gjenforening med Evna, men dette har ikke Hirka til hensikt å gjøre. Med en kamp mot selg selv, mørke hemmeligheter, verdener som raser og de hun egentlig har til hensikt å beskytte, må hun så og si ofre alt, og det blir en interessant og spennende avslutning på historien...

Jada! Alle tråder samles, de fleste mysterier oppklares, vi lærer masse nytt om både personer og verdener og jeg finner ikke en eneste klisje! Ikke mange som både tenker og skriver like godt som Siri Pettersen. Kom igjen! Skriv mer! :-)

Først og fremst, alt for kort! Litt vanskelig å kose meg så mye som jeg ville gjort ellers, når jeg vet at det er slutten på eventyret.

Jeg har skrevet om boka her

Flott bok! <3