Bokelskere.no

Metro 2033 er en episk historie fra vår nære fremtid. Jorden er ødelagt av kjernefysisk krig. Bare et sted ligger dypt nok til at strålingen ikke har ødelagt alt:

Metroen under det som engang var Moskva.

Her bor det som er igjen av menneskeheten. Hver stasjon har sitt styresett og vokter sitt revir med våpen. Mellom stasjonene ligger mørke tunneler som ingen vender tilbake fra.

På disse forlatte skinnegangene er det Artyom legger ut på en reise fra den ene siden av metroen til den andre. Hver stasjon er en ny hindring på veien, et nytt samfunn som opplever sin egen variant av det totale forfallet. Her nede gjelder bare en lov: Å overleve for enhver pris.

Romanen binder sammen to litterære tradisjoner: Den storslåtte episke romanen møter postapokalyptisk action, ”Mesteren og Margarita” møter ”The Road”. Teksten drypper av referanser til det tyvende århundres historie og litteratur; dette er en bok for alle som elsker bøker, en historie for alle som elsker historier.

Men Metro 2033 er noe mer enn en glitrende roman. På mange måter er dette en unik tekst.

På den ene siden er dette en tradisjonell roman, en storslått tekst om politiske og eksistensielle spørsmål. På den andre siden har teksten naturlig plass i en ny diskurs; både tematisk og med sin episodiske dramaturgi legger Glukhovsky seg tett opp til klassikerne i first person shooter games.
Fra spilldramaturgien henter Glukhovsky voldsom fremdrift; å stanse er å dø. Et trykkende, klaustrofobisk mørke gjør leseropplevelsen uvant intens, og tjener også som effektivt symbol for det samfunnet Glukhovsky skildrer.
Og dette konglomeratet av ulike ideologiske samfunn, er det egentlig fiktivt? Jeg tror det gir mening å si at dette handler mer om vår nåtid og historie, enn et konstruert science/fiction-univers. Da kan vi lese historien om Artyom som det siste tilskuddet til den opposisjonelle litteraturtradisjonen i Russland; ved å rykke handlingen ut av nåtiden kan romanen sette lyset på sider ved samtid og historie som det politiske klimaet i Russland ikke oppfordrer til refleksjon rundt.
De kreftene som Artyom bryner seg mot, møter man versjoner av i dagens Russland, og ikke minst på internett. Der ute er det et stort publikum av unge menn og kvinner som kjenner seg hjemme i den digitale virkeligheten, men som foreløpig utgjør en impotent kraft; en konsumentgruppe, apolitisk og ubevisst sin historie og de ulike menneskesyn som har preget den.
Glukhovsky har skrevet en postmoderne klassiker, en ny og motløs generasjons ”Ringenes Herre.” Boka hører hjemme både hos blaserte bokelskere og ungdom som aldri har lest en bok før. Begge disse gruppene vil være med på notene, men samtidig møte referanser de ikke forstår, og må sette seg inn i.