Bokelskere.no

Dette er den fjerde boka jeg har lest om den sexavhengige og svært dysfunksjonelle kriminalpsykologen Sebastian Bergman.
De to første bøkene var spennende, velformulerte og hang sammen. De to siste; ikke det akkurat.
Hovedhistorien om drapene i Torsby er spennende nok, men det er alt det rundt det som blir kjedelig. Har vi ikke hørt nok om Bergman og hans anstrengte forhold til folk rundt seg nå? At han rører seg inn i avanserte løgnrekker fordi han ikke vil si sannheten om han sjøl og datra Wanja?
Bergman oppfører seg som en drittsekk på alle måter, men i denne boka blir vi også kjent med hans mykere sider da han tar seg av et drapsvitne på 10 år og hennes mor. Bergman skiller ikke mellom jobb og privatliv og det hele holder på å ende svært ille.

Det henger ikke på greip at morderen klarer å tenke ut alt det han klarer å tenke ut. Personene i fortellingen begynner å likne mest på pappfigurer; de er enten BARE snille og greie eller BARE slemme. Det er en utbrodering av følelser og tanker som hører hjemme i den mest klissete, romantiske roman.
Jeg kjente irritasjonen bygge seg opp mens jeg hørte denne boka. Hadde det ikke vært for at det er min favorittoppleser, Ivar Nergaard, som leser boka, ville jeg ikke hørt den ferdig.

Vær så snill: Ikke skriv en til om Bergman på denne måten! Det blir altfor slitsomt å lese.

Man bør ha lest de andre bøkene i serien først, mye av handlingen bygger på relasjonen mellom personene i Riksmordteamet. Ellers en fin bok!

En spennende del i serien om kriminalpsykologen Sebastian Bergman