Viser 1 til 10 av 11 omtaler
Noen ganger leser man en bok og tenker: Du verden hvilken kraft språket kan ha. Dette var en sånn bok, der språket er rått, direkte og rytmisk.
Tiller trekker leseren inn i en mørk, men gripende fortelling om utenforskap, barndomstraumer og psykisk smerte. Med et rått og rytmisk språk skaper han en intens og troverdig førstepersonsmonolog, der hovedpersonen gradvis avdekker sin egen fortid fra innsiden av en psykiatrisk institusjon.
Tiller balanserer mellom det usentimentale og det dypt menneskelige, og han lar språket speile hovedpersonens kaotiske indre liv. Setningene bølger fram og tilbake mellom nåtid og fortid, på en måte som gir en særegen flyt og dybde til fortellingen. Til tross for den dystre tematikken, er Skråninga en roman som fenger og engasjerer. Den utforsker hva som skjer med et menneske som aldri har fått den omsorgen og kjærligheten det trenger, og gjør det på en måte som vekker både empati og refleksjon. Hovedpersonen er ingen enkel karakter å like, men gjennom Tillers mesterlige skildringer får leseren en dyp forståelse for hvordan han har blitt den han er.
En intens leseopplevelse som treffer hardt, og som får en soleklar 6-er.
Jeg skrev det om "Innsirkling", men jeg skriver det igjen. Dette må være den beste jeg har lest! For et språk, for en sammensetning av ulike historier, det går i rykk og napp uten at man mister tråden. Måten Tiller skriver på gjør at man må henge med, fordi ulike hendelser gjennom livet til fortelleren skildres på en og samme side, tvers gjennom hele boka. Det gjør ingenting, fordi man skumleser da aldri en Tiller roman. Utrolig fasinerende og grundig skildring av personens "indre landskap". Jeg leste boka på 3 dager og dag 2 sleit jeg med å sove. En vond fortelling, men ikke skrevet uten humoritiske trekk. Skildringen av et tvangsrituale igjen og igjen er fantastisk beskrevet. Jeg aner ikke hva jeg skal lese nå som kan nå opp til dette verket. Mulig jeg tar en liten lesepause en ukes tid, eller så hiver jeg meg på neste Tiller i hylla med en gang. Terningkast 6!
Utrolig godt skrevet, men så utrolig vondt å lese.
Skråninga av Carl Frode Tiller må være noe av det beste jeg har lest. Trodde først nynorsken kanskje kunne bli irriterende, men slik ble det ikke, tvert imot så gjør språket det enda bedre å lese. Dette er en av de bøkene jeg skulle ønske jeg kunne lese for første gang på nytt. Tiller er utrolig flink og original i skrivemåte og oppbygging av fortelling. Anbefales på det sterkeste!
Vondt og godt å lese denne. Tidvis også morosamt på ein ganske makaber måte. Elska måten historia fortelles på via ulike minner som gjentas igjen og igjen til det gradvis utvikler seg ein samanheng. Ofte, eller nesten alltid..., vert er irritert over gjentakingar, uansett om det er bevisst som virkemiddel eller ei, men ikkje her. Her fungerte det heilt ypperlig og gjorde at språket tidvis var nesten poetisk. Knallbra bok av Tiller. Ein forfattar eg definitivt skal lese meir av
Skråninga, Carl Frode Tiller
Det er overgangene som gjer denne boka så spesiell, og så utruleg god. Ei bok eg trudde eg hadde lese, så eg ville høyre ho som lydbok nå i sommar, men eg hadde ikkje lese ho. Carl Frode Tiller sin første roman.
Fortellerstemma er ein ung mann innlagd på psykiatrisk avdeling på grunn av mykje. Ein følsom fyr, som har vore mobba, utsatt for omsorgssvikt, og opp på det, eller kanskje på grunn av det, har han ein psykisk lidelse.
Han fortel si historie til sin psykolog ved å skriva si historie, for han er ikkje så god til å snakka om det som har vore vanskeleg.
Han fortel livshistoria si i små kapitler med store og små byks. Byksa blir ofte til ved ein assosiasjon. Eit ord, og så er vi plutseleg fram eller tilbake i tid og stad. Somme gonger svært enkle og klare assosiasjoner, stundomnegative og ofte også meir abstrakte. Det kom vel ann på sinsstemninga til han det. Han, som alle andre i boka, er omtalt uten navn.
Carl Frode Tiller er ein av mine absolutte favorittar, som kjem med ny bok til hausten. Gud kor eg gler meg.
Tiller legger ut puslespillbrikker og syr dem sammen til en utrolig drivende og god historie. Hyggelig er det jo ikke, men kanskje man kan få en annen forståelse av psykisk sykdom av å lede dette? Noe av det beste jeg har lest om noe av det verste jeg har lest om.
Noe av det mest spesielle jeg har lest. Mørk historie. Korte setninger, og hopping fra en hendelse til en annen, fint innflettet. Til å begynne med var det litt vanskelig å finne trådene, men etter hvert gikk det greit. Glad boka ikke var lenger da alt var liksomt så håpløst.
Litterært sett var dette en fantastisk bok; originalt bygget opp, spennende språkbruk og overraskende slutt. Men synes selve historien var altfor mørk og dyster.
Sist sett
