Bokelskere.no

Etter forrige bok, "Rettstridig forføyning", måtte jeg ta en pause fra hovedkarakteren Ester Nilsson. I "Uten personlig ansvar" elsker Ester igjen en gift mann, og jeg grudde meg til å gå inn i tematikken på nytt. Blir det reprise fra forrige gang? Svaret er NEI! Det er helt utrolig hvordan Lena Andersson evner å skrive samme historien uten å gjenta seg selv. Hun skriver så godt og så krevende, og jeg ble nesten utslitt av å være vitne til det hun belyser under det verbale mikroskopet sitt.

Det er mange vakre og vanskelige vendinger jeg måtte bruke tid på - til og med hoppe over. Jeg burde lese boken flere ganger for å absorbere dem alle, som for eksempel: " For Ester var det som å svelge en liten lykkeampulle med et lettløselig skall av gelatin og tvil". Eller denne: " ... en sviktende jeg-oppfatning så alvorlig at det ble uriktig å snakke om personlig ansvar, da det forutsatte eksistens av en person?".

Som oftest nevnes Ester bare som Ester, mens andre ganger som Ester Nilsson. Det må jeg grunne litt mer på.

Da jeg hadde lest siste side tenkte jeg at om dette temaet trenger man ingen andre forfattere enn Lena Andersson.

Litt nedtur fra forrige bok om Ester. Gjentakelser og ikke så språklig brilliant som forgjengeren.

Syns denne ble altfor lik den første boka om Ester og ble dermed litt skuffa. Men den var fin. Og litt komisk. Og jeg klarte jo ikke legge den fra meg, om jeg skal være helt ærlig.

At en roman handler om kjærlighet, er mer en regel enn et unntak. Også i boka ”Uten personlig ansvar” er kjærlighet det store temaet. Men det er en vesensforskjell. Her slipper vi heldigvis masse prat om personenes utseende, påkledning og andre trivialiteter. (Hvis noe sånt en sjelden gang nevnes, har det absolutt en funksjon i helheten.) Her er det menneskenes indre tanker og deres reaksjoner på hverandre som er tellende. Om handlingene deres er aldri så velkjente, gir denne boka dem en ny dimensjon. Det er først og fremst takket være den eminente språkføringa til Lena Andersson. Hun beriker oss, får oss til å oppleve kjente fenomener på en ny måte. Særlig gjennom utstrakt bruk av motsetningspar får hun fram nye sider ved det allerede så velkjente.
I denne boka er det ikke bare uttrykksmåten som er bygd opp rundt motsetninger, også personene er det. Særlig mannen, skuespilleren Olof, svinger til stadighet mellom nærhet og fjernhet. Ester, den kvinnelige hovedpersonen, er også i konstant bevegelse mellom lengsel og fortvilelse. De to møter hverandre da dramaet ”Tresomhet”, som Ester har skrevet, skal ha sin første leseprøve. Hittil har navnet på en av skuespillerne, Olof Steen, vært helt ukjent for henne. Allerede ved første møte kjenner hun en flagrende bevegelse inne i seg. Ester sender ham sin siste diktsamling som han pr. telefon takker for, og litt etter oppstår det en kontakt mellom dem. Det tar ikke lang tid før den kompromissløse Ester åpent forteller at hun vil dele livet sitt med ham. Olof er gift med Ebba som er lege. Hun er ukependler og tilbringer bare helgene (og knapt nok det) hjemme sammen med sin mann. Ester tror og håper at han snart vil begjære skilsmisse fra sin kone. Men Olof understreker at det er umulig. De forsøker å fjerne seg fra hverandre. Men det tar ikke lang tid før kontakten gjenoppstår. Som regel er det Olof som tar initiativet. Han kan ikke unnvære Ester. I periodene uten kontakt prøver Ester av alle krefter å legge forholdet med Olof bak seg. Men hun lider under det. Olof har et feriehus på Skåne. Dit drar han alene om sommeren. Ester bor hos en venninne i nærheten. Som regel er det slik at ut på høsten slår Olof opp med Ester. Men da våren kommer, søker han henne opp på nytt. Og hver gang tror Ester at nå er skilsmissen mellom Olof og Ebba nær forestående. I hele tre år lever de i et forhold som går av og på. Ester føler at hun må ha ham helt og holdent. For Olof betyr det ingenting at han lever mellom to kvinner. Men Ebba må ikke få vite om Ester. Når Olof og Ester er ute sammen, er han svært påpasselig på at venner og kjente ikke ser dem sammen. Etter tre år handler endelig Ester. Hun sender en tekstmelding til Olofs kone Ebba der hun forteller om sitt forhold til Olof og sine følelser for ham. Olof blir rasende. Overfor omverden bagatelliserer han sitt forhold til Ester. Han påstår at hun forfølger ham. Han kaller henne en stalker og går enda så langt som til å hevde at hun har voldtatt ham. Det blir et sjokk for Ester å oppdage Olofs sanne ansikt. Da hun en tid etter møter en venn av ham, får hun vite at Olof nå har det svært vanskelig. Ebba lar ham ikke glemme at han har vært henne utro.

Ester er tilbake, og denne gangen har hun lagt sin elsk på skuespilleren Olof. De innleder et slags forhold, selv om Olof er gift. Olof er et prakteksemplar av en dust. Han vil ikke ha Ester, men vil ikke miste henne heller. Han er som regel avvisende, men når han merker at Ester er i ferd med å gå lei eller gi han opp, blir han varm og kjærlig. Og da tennes nok en gang håpet i Ester om at han skal forlate sin kone til fordel for henne. Jeg ble litt trøtt på den evinnelige dansen fram og tilbake mellom dem, og jeg synes ikke boka har den samme intensiteten som jeg likte så godt i "Rettsstridig forføyning". Men Andersson har nok en gang skrevet godt om å være hekta på et håp om kjærlighet.

en kommentar underveis, vidunderlig vittig og smart denne, synes det passer med Woody Allen sammenligningen. Likefullt, måtte ha en pause midt i, grunnet en overveldende trang til å anbringe et langt stykke trevirke på de respektive hovedpersonenes kranier gjentatte ganger.

Elsket første bok om Ester Nilsson og denne boken har alle de samme ingrediensene men dessverre for min del slet jeg veldig med det nye forholdet til Ester. Jeg tror ikke på det, Olaf eller Ester. Men jeg ser av anmeldelser og blogger at de fleste er fortsatt fascinert.