Sånn midt på treet.
Det blir litt for lite spenning i denne boka. Alt tar så lang tid. Jeg skjønte så fort hvem drapsmannen var og boka kunne dermed vært kortere og mer effektiv. Jeg savner også å høre litt om Sejers liv parallelt med etterforskningen.
Dette var en opptur..!! Nesten en sekser for meg.. Utrolig godt skildret viktig samfunns debatt om barnefattigdom.. Og det er jo en krimbok, men med dybde.. Veldig veldig bra..!! Og troverdig.. Men liker du blodryppende triller sjanger så er ikke dette "krimboken" du leter etter.. :)
Som den forrige boken jeg leste av Karin Fossum (Svarte sekunder), likte jeg også denne godt. Jeg liker hennes måte å fortelle på, og sidene går fort unna. Løsningen er egentlig åpenbar ganske tidlig, men hvorfor kommer som en overraskelse.
Dette var en vond bok. Noen ganger var det så vondt at jeg syntes Karin Fossum var slem. Vanskeligstillte personer, sårbare barn, vonde historier, men velskrevet som alltid. Denne var mye bedre enn Carmen Cita og Døden, og like god som flere av hennes tildligere romaner.
Og hvorfor skulle den ene mora si det hun gjorde på slutten der..
Språket er det gode, levende vi har blitt vant til fra Kari Fossum. Hun forteller også effektivt og oppslukende, de 246 sidene går altfor fort unna. Kunne bare ønske at hun skrev mer om Konrad Sejer i denne boka. Savnet ham litt denne gangen.
Mass lever som alenemor, med sin sterkt overvektige sønn Eddie. Han er voksen, men kommer seg aldri ut i verden, og bruker dagene på kryssord, kanelgifler og internett.
Bonnie lever også som alenemor med sin sønn Simon. Hun sliter med å holde hodet over vannet, med anstrengt økonomi og jobben den tunge jobben som hjemmehjelp.
En dag kommer Konrad Sejer til et åsted – en gammel campingvogn med en voksen kvinne og et lite barn – brutalt drept, og sporene leder i mange retninger.
Karin Fossum fortsetter med å beskrive menneskers psyke, og hun gjør det godt. Her er det lite fokus på Konrad Sejer og politiets jobb for å oppklare saken, men desto mer inne i hodene til ofre og gjerningsmenn – og andre i deres omgangskrets. Forfatteren kan å beskrive vanskelige sjeler som ønsker noe annet enn det de har.
Svarene er temmelig opplagte i denne boken, men likevel er veien fram mot oppklaring interessant å lese
Men slutten var såpass åpen, at jeg ble litt skuffet – det manglet noe, synes jeg. Det er vel min krimhjerne som gjerne ønsker noe mer, men jeg syntes det ble litt for kjapt og lettvint til slutt…
Aller først, jeg har lest boka, ikke hørt lydbok. Hvorfor er ikke boka i Bokelskeres lister?
[Hun skriver drivende bra den godeste Karin Fossum. Skildringene av de to alenemødrene og deres utfordringer i hverdagen er gjort med følelse og respekt. Det går tydelig frem at hun har forståelse for de gleder og sorger det fører med seg å ha eneansvar for barn. Hun beskriver tilstanden til Eddie på en sånn måte at en ser for seg mannen og vet hvordan han er uten at jeg kan si noe konkret om tilstanden hans. Det samme med det lille engstelige barnet Simon, som ikke liker når mor forlater ham i barnehagen.
Sammenhengen i saken som Konrad Sejer skal løse ga seg ganske tidlig, så dette ble mer en bok om hvorfor enn hvem for min del. Nerven ligger i de to intense hverdagsskildringene, mens etterforskeren og hans arbeid får mindre oppmerksomhet.
Karin Fossum har sin helt egne stil, og jeg liker den veldig godt. Det er befriende med en krim uten at etterforsker og sak får hele fokus.
Jeg likte Carmen Zita og døden veldig godt, men Helvetesilden scorer hakket høyere. Hvordan er det med deg, hiver du deg over Karin Fossum sine bøker etterhvert som de kommer ut?
]1