Her står leseren foran 250 boksider der ingenting skjer. Bokens hovedperson, en psykiater, trasker rundt i New York City. Uten mål og mening. Det er som å lese GPS-navigasjon av den typen vi er vant med i biler. Og med mindre du er veldig glad i monotone stemmer som gir deg detaljerte beskrivelser av hvordan man kommer seg fra en gate til den neste er dette neppe noe du ønsker å bruke tiden din på. Vi får detaljerte beskrivelser av hvert eneste gatehjørne i NYC. Det føles i hvert fall sånn. Innimellom all den formålsløse traskingen møter han folk på kaféer, på fest eller i parker. Da utveksles det selvfølgeligheter om store spørsmål. Språket er kjølig og godt, og det redder romanen fra totalhavari men antydningene som finnes av vilje til å si noe viktig om viktige saker drukner imidlertid i sirup. Litt skuffet nå.