Utdrag fra omtale på bloggen min:
"Tematisk kan boka minne om "Bikubesong" (1999) av Frode Grytten, eller om den glimrende filmen "Short Cuts" (1993) av Robert Altman. Disse klarer på en elegant måte å flette sammen historiene. Det blir på en måte som å oppleve løsningen av en Rubiks Kube, der man ved å vri og vende får det hele til å gå opp i en enhet til slutt.
Dessverre får jeg ikke den følelsen av å lese "Norsk sokkel". Den sammenhengen som blir oss til del mellom historiene blir for tynn. De blir mer hengende som løse tråder."
Hele omtalen, og mer om bøker finner du på bloggen min Bjørnebok.

En av de viktigste norske bøkene som kom ut i 2015!

Heidi Linde (f. 1973) debuterte som barnebokforfatter med "Myggstikk" i 1998, og som romanforfatter i 2002 med "Under bordet". Siden har hun utgitt totalt syv barnebøker og seks voksenromaner. Selv har jeg bare lest "Agnes i senga" (2012) fra før av.

"Norsk sokkel" er utgitt som en roman, men kunne like godt ha vært plassert i sjangeren novellesamling. Men så er historiene i de seks delene av boka løslig knyttet til hverandre, og dermed oppstår det en forbindelse mellom hovedpersonene, som knytter det hele sammen. Uten at dette hadde vært nødvendig over hode ... Frode Grytten valgte til sammenligning det samme fortellergrepet i "Bikubesong".

Fem av de seks kapitlene i "Norsk Sokkel" har et kommunenavn som tittel, mens ett av dem har fått tittelen Platanias. Kommune- og stedsnavnene skal fortelle oss lesere hvor handlingen finner sted. Kapitlene innledes dessuten med politiske programerklæringer, forskrifter, utdrag fra Lovdata og Bioteknologinemnda - alt med sammenheng til det norske velferdssamfunnet. Det handler om barn med særlige hjelpebehov (f.eks. rusproblematikk), Folketrygdlovens formål, fosterhjemsplassering, verdig eldreomsorg, utviklingspolitikk og fosterdiagnostikk under svangerskapet. Dermed får vi som lesere en pekepinn om hva de ulike kapitlene handler om. Hvilket burde ha vært helt unødvendig, synes nå jeg ... Samtidig opplevde jeg nettopp dette som et forsøk på å knytte historiene opp til et slags overordnet prosjekt - den norske sokkel. Nei, vi snakker ikke om oljesektoren, men mer om det typisk norske, det som kjennetegner det norske samfunnet vårt. Sånn sett er det kanskje et paradoks at hovedpersonene i boka - alle som en - er etnisk norske. Men da er jeg kanskje vel kritisk ...

Den historien som gjorde sterkest inntrykk på meg, finner sted på Lillehammer. Ragnhild er gift med alkoholikeren Trond. I alle år har hun drømt om at han skal slutte å drikke - til ingen nytte.

"Så hadde han drukket og falt i trappa. Eller sovnet foran tv-en, så full at han verken hørte ulingen fra røykvarsleren eller ropene fra naboer og brannfolk som strømmet til litt senere ..." (side 34)

Nå har mannen hennes bestemt seg for å slutte å drikke. En psykolog har klart det hun aldri klarte: å motivere Trond til å begynne et nytt liv.

"Hun hadde ofte følt uro når hun hadde vært borte og kom tilbake. Men frykten hun kjente da hun nærmet seg huset den kvelden, var helt annerledes. Lukta slo imot henne straks hun åpnet døra, lukta av grønnsåpe. Han kom ned trappa, nybarbert, nydusjet, han smilte, og hun tenkte: Nå mister jeg ham." (side 34)

Ragnhild er redd. For hvem er hun når hun ikke lenger kan være i en offerrolle, der alle rundt henne synes synd på henne, kjører på med bekymret omsorg? Der hun kan spille førstefiolin og være den som kommer med siste nytt om det begredelige ekteskapet hun lever i ... Hvorfor er hun ikke glad og lykkelig over at mannen hennes endelig bestemt seg for å slutte og drikke?

I Skien møter vi Kristian, mannen som har alt, men som likevel ikke klarer å glede seg over dette. Han er så sliten hele tiden ... Når kona Synnøve hisser seg opp over hvordan rike nordmenn på Vestkanten har utnyttet to fillipinske au pairer, kan de i alle fall konstatere at de selv ikke har noe å skamme seg over. De bor riktignok i en bolig verdt mellom 8 og 10 millioner, men barna deres har aldri blitt hentet av au pairer i barnehagen. Det har de gjort selv. Eller når hun sammenligner dem med et foreldrepar til en gutt i klassen til sønnen, der faren har en overordnet stilling i NRK mens moren er kirurg. Det ligger noe kritisk, noe misunnelig mellom linjene.

"Hun hørte ikke kritikken som lå under replikken hans, og da han forklarte henne det, ble hun irritert. Vi har ingenting å skamme oss over, sa hun, vi er ressurssterke vi også! Han sa: Skamme meg er det siste som kunne falt meg inn! Han åpnet enda en pappeske med bøker. Skråninga, Tyven, Øya, Halvbroren, Brødrene Karamasov som han aldri hadde kommet seg gjennom, Kundera og Knausgård, Kristian tok en slurk av glasset med rødvin og tenkte: Hvor mange av hjemmene omkring her har akkurat disse bøkene i bokhyllene?" (side 83)

Og slik kunne jeg ha fortsatt, tatt for meg kapittel for kapittel og presentert essensen i disse. Det skal jeg ikke gjøre. Det jeg derimot ønsker å få frem er at hver av delene i boka har stoff nok i seg til å bli en roman. Det handler på mange måter om essensen av den norske folkesjela, der vi preges av å ha fått det litt for godt. Så godt at vi er grinete misfornøyd fordi ikke alt er som vi ønsker likevel ... Siden velstands-Norge ikke er så gammelt tross alt, er vi heldigvis i stand til å skamme oss over dette. Heidi Linde berører noe helt essensielt i dette romanen, og dette traff meg utrolig godt. Ikke fordi jeg selv er grinete misfornøyd med livet, men fordi jeg ser hva overflodssamfunnet gjør med samfunnet vår. (Det mest nærliggende eksemplet jeg kommer på i farten er det siste tåpelige handelsstuntet "Black Friday", som får folk som har mer enn nok fra før av, til å gå helt bananas i butikkene - som om vi levde i et fattig samfunn og endelig fikk mulighet for å skaffe oss noen livsnødvendigheter til en overkommelig pris. For ikke å snakke om at vi er blitt så selvgode at vi tror at vi sitter med fasiten på hvordan også andre helst bør leve livene sine.) Når blir det nok, liksom? Når blir vi fornøyde? Personene i boka er helt vanlig folk. Det kunne ha vært deg eller meg. Mange av situasjonene de står oppe i, valgene de har, er lett gjenkjennelige for de fleste. Og mangelen på mot til å forsøke å tre ut av de gamle mønstrene, gjøre noe helt annet, preger de fleste i boka. Slik det jo også er i virkelighetens verden. Selv når vi tror at et annen valg vil gjøre oss lykkeligere, våger vi ikke, men blir der det er trygt - selv om vi da velger enda mer av det samme som gjør oss ulykkelige eller som kjeder oss. Og når vi ikke orker å gå i oss selv, går vi løs på andre. De andres valg eller måter å leve på engasjerer oss mer enn våre egne liv, der vi faktisk har en mulighet for å gjøre noe med det.

Selvsagt kunne Heidi Linde ha borret enda mer i hovedpersonenes liv enn det hun har gjort. Men når rammen for romanen er at hver del representerer kun 1/6, sier det seg selv at dette setter noen begrensninger. Men hvem vet? Kanskje går hun videre med noen av personene i nye romaner? Det ville i så fall vært spennende!

For meg som kun har lest Lindes roman "Agnes i senga", opplevde jeg at Linde har atskillig mer å by på i "Norsk sokkel". Jeg er faktisk veldig enig med NRK-kritiker Marta Norheim i at "Norsk sokkel" er en av de viktigste bøkene som kom ut i 2015. Forfatteren viser god psykologisk innsikt i sine personportretter, hun berører noe essensielt i samfunnet vårt, og hun skriver drivende godt! Hun er ikke helt i toppsjiktet der Carl Frode Tiller befinner seg, men hun er på vei!

Jeg hadde både lydboka og papirutgaven tilgjengelig under lesningen/lyttingen. Tone Mostraum og Ola G. Furuseth leste nydelig! Så nydelig at jeg faktisk ikke ser bort fra at jeg kan finne på å høre lydboka på nytt.

Har du enda ikke lest denne romanen? Da bør du i så fall gjøre noe med dette!

Jeg liker idéen, og hun har mange gode observasjoner og beskrivelser, men jeg synes likevel det blir for mange personer å forholde seg til. Jeg likte heller ikke hoppene frem og tilbake i tid.
Jeg leser i hovedsak bøker for å bli underholdt, berørt og/eller få litt innsikt. Her var der nok desverre for lite av dette!
Den siste delen var helt klart den som berørte meg mest og som jeg likte best!
...føler jeg er alene om å ikke elske denne, men det er jo ikke noe nytt for min del...

Dette omhandler Norge og noen av de mange som bor her. Deres drømmer, skuffelser, valg og ønsket om å være der for andre.
En NAV-ansatt tar med sin deprimerte venninne til Hellas for å muntre henne opp, men selv klarer hun ikke å glede seg over ferien.
I Skien sitter en mann som sliter med forstoppelse på et hotell og prøver å glede seg over at han ikke har kreft.
Svigermoren hans sliter med å finne opp seg selv på nytt nå da mannen hennes endelig er på avrusing.
I Trondheim sliter et fosterbarn med å finne seg til rette i en ny familie.
Et par på Jessheim som overraskende nok er gravide igjen, får tilbud om fosterdiagnostikk, noe som setter følelsene i sving hos dem begge.
I Sogndal prøver en mann å få moren sin inn på sykehjemmet i kommunen, men hva vil moren si om dette?

Veldig god bok tatt på kornet. Lettlest innertier!

Boka er satt sammen av små historier. Noen av personene dukker opp i flere av historiene, ofte som bipersoner. På denne måten møter man noen av de samme personene i ulike roller. Marit er Ragnhilds søster. Hun har også vært fostermor for bl.a. Kai. I begge sammenhengene er det en fornuftig og ressurssterk person vi møter. Trond-Espen er Ragnhilds sønn. Han virker noe bortskjemt og vinglete. Han er også eksen til Renate (som kaller ham ”drittsekken”) og den som nettopp har innledet et nytt forhold til Renates venninne, Tale. Hver historie starter med et utdrag fra en offentlig forskrift der det forklares hva målet for en type sosial eller medisinsk hjelp skal være. Etter dette framlegget i en svært så byråkratisk språkdrakt kommer selve historien som et konkret eksempel på hvordan virkeligheten fortoner seg. Det jeg likte best ved boka, var forfatterens evne til å beskrive dagligdagse situasjoner som mange sikkert kjenner seg igjen i. Vi får for eksempel høre om sydenferier, om å gjense kjenninger som nå er kommet på aldershjem i en svært redusert tilstand, om frokosten på hotell….

Den første historien handler om Ragnhild som er gift med Trond. Han har problemer med alkohol. Ragnhild finner stadig spritflasker gjemt bak sofaputene. Trond tar selv initiativ til å legge seg inn for behandling av rusproblemene. Familien har en hund, Silla. Den er nå blitt gammel og syk. Ragnhild tar Silla med til veterinæren. Han kan ikke hjelpe den med annet enn avliving. Trond Espen (eldste barn som ikke lenger bor hjemme) anklager moren for dette.

Bokas andre historie handler om Kristian som sammen med kone og barn er invitert på ferie med en familie de knapt kjenner. Kristian har drukket mye. Om natten står han opp og ødelegger og brenner opp datteras klassebok med Tassentegninger og-dikt. Neste morgen får den lille dattera skylden for st boka er forsvunnet. Kristian selv sier ingenting. Kristian er markedsanalytiker. Han skal holde kurs på et hotell i Skien. Deltakerne er en fokusgruppe som skal si sin mening om reklamen de blir forelagt. Flere av deltakerne virker mer interessert i serveringen enn i kursets
innhold.

Neste historie handler om barna, Nadia og Bror. De har vikst opp med en mor som nå har havnet i fengsel. Barna bor hos fosterforeldre (Marit og Rune) der de prøver å finne seg til rette.. Dagen for moras bursdag skal hun komme på besøk. Nadia har villet lage en kake til mora. På skolen har hun brodert en pute med moras initialer, men så ser hun at bokstavene tll sammen danner ordet ”HAT” Dette kan hun ikke gi til mora. Denne morgenen er Bror glad. Nadia blir sint og slem. Hun rømmer ut og gjemmer seg under et tre. Der finner hun en hvit stein som ser ut som et hjerte. Den kan hun gi til mora.

Gunnar, en middelaldrende mann, er tilbake i barndomshjemmet på Vestlandet, der mora nå bor alene- Hun blir mer og mer hjelpeløs, konstaterer han. I det siste har hun fått for seg at noen lusker rundt huset om nettene. Hun har satt opp plakat med ”Forbudt for uvedkommende”. Gunnar selv bor på Østlandet og må reise over fjellet for å besøke mora. Nå undersøker han muligheten for å få henne på aldershjem. Det viser seg at bestyrerinna er Gunnar gammelkjæreste. Hun vil forsøke å finne et tilbud til mora hans.

En historie handler om sosialarbeideren Tale med sterk sosial samvittighet. Da hun var på ferie med i Egypt med ektemannen Roar, ga hun alltid rikelig med tips til hotellpersonalet og til andre innfødte. Nå er tale på ferie i hellas sammen med ei venninne, Renate, som lider av kjærlighetssorg fordi det er slutt med Trond Espen (som også forekommer i en av de andre historiene - da som sønn). Hun kaller ham en drittsekk. Første dagen på hotellet vil Renate bare ligge i senga. Men så går hun ut og Tale observerer henne i baren flørtende med grekeren Stavros. Etter ar det ble slutt mellom Renate og Trond-Espen, har tale ligget med Trond-Espen. Det må ikke ektemannen Roar få vite.

Hovedpersonen i siste historie er Kai. Han har vokst opp som fosterbarn hos Rune og Marit. Der har han bl.a. lært å bake brød.. Nå er Kai gift med Vera. De møttes da hun sto i veibanen og haiket, og han tok henne med i bilen. De havnet hjemme hos Kai. Om natta står han opp og baker ut brøddeigen som han tidligere hadde laget. Vera er imponert da hun neste morgen får servert ferskt, hjembakt brød. Til Kais store forundring blir Vera værende hos ham. Mange år har gått. Kai og Vera har nå to døtre, Lisbet og Malin, 11 og 9 år gamle. Så blir Vera på nytt gravid. Foreldrene er nå over 40 år gamle. De får tilbud om fosterdiagnostikk. Like før har Kai stått ute i gården og betraktet den tilbakestående nabogutten som ikke har språk og ikke klarer å kaste en ball ordentlig. Det later til at han skaper store problemer for mora som til stadighet kjefter på ham. På sykehuset får Kai og Vera tilbud om ultralyd, og da denne ikke kan utelukke at det er noe galt, er morkakeprøve neste skritt. Det ender med at Vera erklærer at hun har bestemt seg for abort. Hun får med seg en pille som hun må ta kvelden før inngrepet. På veien tilbake til sykehuset betror hun kai at hun ikke klarte å ta pillen. Kai virker lettet.

Fantastisk bok som tar dagens samfunn på kornet.

Den eneste feilen med denne boka er at den kunne vært lengre. Jeg vil vite mer om hvordan det går med alle sammen!