Bokelskere.no

«Nå forstår jeg livet mitt. Det er en farge og et lys der som jeg ikke har sett før.»

En sår, fin og tankevekkende bok om livet, døden og alt i mellom. Fortalt i brevform mellom Astrid Lindgren og jenta som klarte å fange hennes interesse - med farge, lys, sinne, lidenskap, og LIV. Forfatteren som selv på sitt mest berømte følte ensomhet, og jenta som følte seg helt alene i hele verden - til Astrid kom inn i hennes liv.

Setninga øverst her er fra etterordet, der Sara (brevvennen) ser tilbake på sitt liv og korrespondansen. Og omsider ser lyset Astrid så, etter alle disse årene.

Dette er Astrid Lindgrens brevveksling med Sara Schwardt, som begynte da Sara (12) sendte et innstendig brev til Lindgren: Hun liker ikke filmene som er blitt laget av Lindgrens bøker, men håper forfatteren kan hjelpe henne med å få en filmrolle! Forfatteren svarer.

Det blir begynnelsen på et langt brevforhold mellom dem. De møtes aldri. Sara går gjennom en turbulent ungdomstid, før hun etter hvert blir frelst og misjonerer hardt i sine brev til Lindgren.

At det var akkurat Schwardt som Lindgren svarte på, og holdt kontakten med, er nok tilfeldig, men det er ingen tvil om at det betydde mye for Schwardt. Nydelige innsikter i det å være ung, og det å se ungdom.

Nydeleg brevveksling mellom den unge Sara og Astrid LIndgren, får mange refleksjonar om kor viktig det er å bli sett av nokon, og møtt med varme og ikje minst respekt.

"Du kan være Den Ene" heiter ein kampanje frå Unicef, som handlar om at mange barn og unge slit av ulike årsakar, utan at vaksne verkar som om dei veit eller bryr seg. Éin som bryr seg kan vere nok, og kan gjere den heilt store forskjellen for barnet eller ungdommen, og avgjerande for om det går godt eller dårleg med dei seinare i livet. Dette tenkte eg på då eg las den sterke og rørande brevvekslinga mellom Sara Ljungcrantz, 12 år i første brev, og forfattaren Astrid Lindgren. Lindgren fekk opp gjennom forfattarkarriera si tusenvis av brev frå både barn og vaksne, og fram til på midten av 1980-talet, då mengda brev auka dramatisk og forfattaren fekk nedsett syn, svara ho på alle. Dei fleste som skreiv til henne skreiv eitt eller to brev. Nokre spurde om dei kunne få vere brevvenn med henne, men ho takka alltid høfleg nei til det. Då Sara skreiv sitt første brev, og heldt fram med endå eitt, starta ei heilt unik brevveksling mellom Sara og Astrid, ei brevveksling som strekte seg mellom 1971 og 1992. Dette er sterk, men god lesnad, lettlest, men gripande.

Virkelig en anbefalelsesverdig bok. Ingen biografi, men det funket for meg å lese bok i brevformat (denne gangen)

Det er sjelden jeg finner glede i å lese biografier, men jeg kan la meg begeistre av dagbøker og brevsamlinger. Det kjennes mer autentisk, mer interessant når stoffet er uredigert.

"Brevene dine legger jeg under madrassen" er inspirerende og interessant. Den handler om et vennskap på tvers av aldersgrensene (da brevvekslingen startet var Sara 12 og Astrid 63), om et intimt vennskap mellom to som aldri traff hverandre.

Sara skriver brev med forfatteren Astrid Lindgren og tør å være åpen om hvordan det er å være Sara. I brevene sine skildrer hun hvordan det kunne være å være 12 år på begynnelsen av 70 - tallet. Hennes mot er forfriskende og hun skriver om å være sårbar og om å ikke passe inn. Astrid ga henne håp, hun ga omsorg og omfavnelser i ordform. Astrids engasjement er rørende og med verdighet.

Brevene viser oss en annen side av Astrid Lindgren. Vi kan lese hvordan hun streber med å avslutte Brødrene Løvehjerte og om hennes glede og sorg over hendelser i familien. For meg ble det et fint møte med en personlig Astrid Lindgren.

Noe av det som gjorde lesingen så lett og fengende er gjenkjenneligheten. Forenklet kan jeg si at jeg var Sara og jeg nå er Astrid. Mange kan kjenne seg igjen i ordene Astrid og Sara deler.

"Brevene dine legger jeg under madrassen" er dynamisk, den har bevegelse og den engasjerer. Boken har en rytme lik hjerteslag og er en hyllest til vennskapet.