Bokelskere.no

Kjæresteparet Eli og Sara, kjører nordover mot Finnmark. I onkelens gamle hus skal de bo. Eli har fått jobb på en fiskebåt. Sara skal fotografere i det fine vinterlyset. Når Eli er ute med båten, er Sara alene med tankene sine, og de er ikke alltid av det gode slaget. Hun vet at hun vil og må være der Eli er, men er det kjærlighet? Vennene hennes har vært skeptiske til forholdet deres, og det kan man forstå. Det virker usunt og vanskelig. Bakgrunnen til de to kvinnene blir også belyst, og det er mye mørke.

Godt skrevet, og uhyggen ligger og ulmer under overflaten.

En av de aller beste bøkene jeg har lest i år. Elsket stemningen og hvordan man ikke alltid helt får vite hvordan alt er. Slutten er ekstremt bra.

Jeg leter i hyllene etter bøker som ikke er såkalte "bestselgere" Jeg plukket fram denne "blå" boken fra en bortgjemt hylle. Aldri før lest noe av denne forfatteren. Liker egentlig ikke bøker som sleper seg av sted når det gjelder handling. Men denne boken var skrevet i et så godt språk og innlevelse at jeg koste meg glugg i hjel. Jeg vil følge forfatteren videre, håper det snart kommer en ny bok.

Blir man noen gang klok på seg selv, enten man er singel eller er i et forhold?

Kjæresteparet Sara og Eli bor i huset til Elis onkel. Onkelen hennes døde for ikke lenge siden og de har kjørt hele veien fra Oslo til Finnmark. Eli tar også over onkelens jobb (som fisker) mens de bor der og Sara blir for det meste gående "hjemme" helt alene. Stedet de bor på er en øde plass og det er ofte mørkt. Det hjelper ikke Sara stort som ofte har slitt med depresjoner. Hun bruker tiden på å stelle i huset, og ta bilder. Hun er opptatt av å dokumentere ting.

Sara og Eli er ganske like, men samtidig ikke. Sara er den sårbare og avhengig av andre. Familien hennes aksepterer ikke at hun er lesbisk og hun har også hatt en vanskelig oppvekst. Eli har også hatt en vanskelig oppvekst, men hun er tøffere og mer robust. Hun tåler en støyt. Mens de bor i huset til Elis onkel, merker de forandringer seg imellom, spesielt Sara. Hun føler en slags avsky for Eli selv om hun også savner henne dagen lang, men samtidig er hun usikker på om kjærligheten mellom dem er sterk nok. Dette oppholdet forandrer dem for mye eller gjør det det?

Boka er en tynn, liten "flis" på bare 183 sider, men på den korte tiden får vi et godt innblikk i hva slags karakterer Sara og Eli er. Hva som bor i dem og at de sliter med sine indre demoner på hver deres måte. Og hvordan de elsker hverandre og på en måte hater hverandre på samme tid, men samtidig savnet jeg noe mer. Det skjedde ikke noe særlig mye i boka. Noen spennende episoder var det, men i en bok på så få sider forventer man at disse spenningskurvene skal komme litt oftere, men det gjorde det ikke. Det ble for mye beskrivelser og lite handling, og jeg savnet også stemning. Jeg oppdaget at jeg kjedet meg ofte når jeg leste i boka og brukte litt tid på den selv om det var en tynn bok. Den bare fenget meg ikke noe særlig, ikke nok til å lese den ferdig på kort tid. Og jeg syntes også at både Sara og Eli var litt masete og sytete. Litt irriterende begge to så jeg brydde meg egentlig ikke noe særlig om dem.

Det blir aldri lyst her er en krypende roman om mørke tanker, mistillit, kjærlighet og ukjent terreng. Boka hadde et godt utgangspunkt og er godt skrevet, men handlingen gikk altfor tregt for min del. Jeg kunne ha sagt så mye mer om boka, men siden romanen er kort, blir dermed også anmeldelsen kort, for som vanlig vil jeg jo ikke røpe noe.

Lik omslaget befinner vi oss i det kalde, det blå, i et hus i nord. Men også ute i snøen, på sjøen, på fiske, på veien, på butikken, hos naboen, på fest. Med Eli og Sara.

Eli og Sara reiser til Finnmark. Eli har arvet huset til onkelen sin som er død. Hun har også arvet fiskerjobben hans og blir med på sjøen. Sara har timeout, er visst temmelig sliten etter et usunt og krevende kjæresteforhold med Ann, og sliter med forskjellig. Hun bruker dagene til å fotografere og vente på Eli. Eli har nettopp skilt seg fra Marina fra Øst-Europa. Sara tåler ikke at Eli skryter av henne, at hun sier hvor vakker hun er, hun tror ikke på det, hun har blitt løyet for før, bedratt. Eli har fortsatt gifteringen på, og ringer Marina støtt og stadig og bruker av pengene til Sara for å finansiere både sin mors utskeielser og kanskje også Marinas.

Det er forholdet mellom Eli og Sara som er sentralt i denne boka. De sliter med å forstå hverandre, gjøre det rette for hverandre. De graver seg ned i sjalusi, misforståelse, fortielser. Det blir ganske heftig til tider. Og så er det unnskyld, og tilgi, og sex. Rå lesbesex. Og uttrykk fra lesbemiljø som jeg aldri har hørt om før. Tease, butcher. Men så har jeg ikke akkurat peiling på lesbiske miljøer. Enkelt scener er rystende, men det hører hjemme, det er ikke spekulativt, men det kunne ha vært det.

Og Eli drikker, og Sara nekter å kjøpe mer alkohol. Og det er flueklaser i vinduskarmen når de kommer, og skittent på do. Sara vasker med grønnsåpe.

Naturskildringene er vakre. Nakne, rå. Eli har hagle, hun kan skyte. Hun jakter.

Slutten minner meg noe om Birger Emanuelsens bok Fra jorden roper blodet. Naturen, jakt. To mennesker på vidda. Et skudd.

Og det destruktive i forholdet som de prøver å redde, avhengigheten, (maktkampen), minner om Ida Høyers Unnskyld, og kanskje andre bøker jeg har lest i år.

Men Tina Åmodt har skrevet en roman som er helt hennes egen. Hun makter å skape en småuhyggelig stemning om et forhold som ikke er helt sunt. Og det er stemningen, spenningen som driver meg som leser videre. Åmodt er en forfatter som behersker både det psykologiske og det miljømessige. Hun har også en lyrisk åre, og skriver vakre passasjer.

" Det tar en stund før jeg oppdager sporene. Jeg følger dem. Jeg har mer kraft i steget enn ventet. Så høyt har jeg ikke vært før. Sporene blir dypere og dypere. Ravneflokken stiger brått opp.

Flekkene rundt meg i snøen er røde. Det første kadavret ligger sammenkrøket, som i søvn, men geviret har sunket ned i snøen. " ( s. 74)

Tina Åmodt er forfatter som jeg gjerne leser mer av.
Mer i blogginnlegget mitt HER

Denne romanen er spekket med uro, angst og stille aggresjon. Selve handlingsforløpet føles sekundært. Det er hennes evne til å uttrykke denne ladede stemningen, som løfter romanen opp og frem. En stemning som gjør romanen til noe større enn seg selv.

Det skjer ikke så mye i romanen. Ikke i ytre handling. De knappe 200 sidene er delt inn i korte kapitler, tidvis på mindre enn en side, disse med rene stemningsbilder hvor vi dykker rett ned i Saras tanker. Svært effektfulle og ofte en nærmest poetisk nytelse å lese.

Resten er vondt. Stemningen er vond. Spekket av negative følelser, en destruktivitet og noe uopprettelig som reflekteres også av omslaget. Ensomhet, kulde, uhygge.

Begge jentene gjør fattigslige forsøk på å lappe sammen forholdet. Bøte på. Begge forsøker å fortrenge, godta og tie. Mistankene, frykten og angsten adopteres av leseren. Hva har egentlig skjedd? Hva vil skje? Og hvem kan vi egentlig stole på? Romanen er et hav av spørsmål og en ørken av svar. Vi antar, vi hentyder, vi hinter og fanger opp rykter. Vi blir urolige. Det er noe uhyggelig over det hele.

Små drypp settes sammen til et større bilde. Det vi ikke vet blir til noe enda vondere, noe enda mørkere. – Akkurat som usikkerheten begge jentene føler. De stoler ikke helt på hverandre. Fortiden viskes aldri helt ut. De skuler mot hverandre, forsøker å fange opp gamle hemmeligheter og skjulte hint i samtaler. De henter frem fortrengte minner, stiller spørsmål, men ønsker ingen svar. Ikke egentlig.

Det er vinter og mørketid. Utendørs og innvendig. Akkurat som solen aldri helt slipper til, klarer de to jentene heller ikke å finne gleden i forholdet. De finner ikke ut av hverandre. De klarer aldri å være helt lykkelige. Dysterheten og depresjonene viker aldri helt. Det blir aldri helt lyst.

(Les hele blogginnlegget)