Viser 1 til 10 av 12 omtaler
Brukbart det her, ja. Forsto ikke alltid den logiske sammenheng mellom ting, litt lite forklart eller kanskje at potensialet ikke ble nyttet fullt ut. Men det er veldig fint å se fantasy for litt yngre lesere, jeg har sendt denne videre til guttungen min på snaut 12 år. Kan hende han blir forvirret, men historien var i grunnen god. Bare litt lite ambisiøs... ikke forfatterens feil at jeg er veldig kravstor til fantasy! Mitt første møte med sjangeren var tross alt med den evige mester, J. R. R. Tolkien, for et kvart århundre siden... :-P Tone Almhjell hører jeg gjerne mer fra.
En eventyrisk god og fantasirik historie. Bra underholdning til å være en barnebok.
Vindleltorn
I denne boken blir man kjent med jenta Lin og kjeledyret hennes Rufus. Lin er veldig glad i Rufus og tar godt vare på han, men etter vært sovner han inn. En dag får Lin en konvolutt hvor det er innrisset "videltorn" og oppi lå en nøkkel til en dør. Da Lin fant døren som nøkkelen tilhold og åpnet den, sto det et stor, grå og hårete vesen der. Det var Rufus, bare i litt forstørret utgave. Lin hadde kommet til Sylverdal. Sylverdal var et sted hvor alle kjeledyr som hadde blitt elsket av sin eier havnet, de ble også kaldt dyrlig. Grunnen til at Lin hadde kommet til Sylverdal var for å gjennomføre et oppdrag, Oppdaget gikk ut på å finne en forsvunnet gutt som skulle gjennomføre et rituale om å lage snø på en spesiell dag. Under sin ekspedisjon møtte de på utfordringer og dyrlinger som gjorde jobben deres vanskeligere. Hele boken ender med at de finner gutten og moren (som skulle gjennomføre ritualet) og sender Lin hjem i god behold.
Jeg selv syntes ikke denne boka var spesielt bra, ble litt for mye fantasi for min del, men for en som liker mye fantasi kan denne boken passe bra! Det jeg ikke likte i boken var at det var mange "små mysterier" underveis noe som jeg syntes gjorde boken litt rotete. Det jeg likte derimot var hvordan forfatteren beskrev situasjonene, noe jeg syntes gjorde det lettere å illustrere hendelsene i hodet.
Lin savner kjæledyret sitt, Rufus, som ligger begravd under en rosebusk i hagen i huset de leier. Ting er ikke som de skal i dette huset, synes Lin. Selv om det regner, er det rim på busker og trær. Da en pakke ankommer med to nøkler i, starter Lins eventyr. I kjelleren finner hun inngangen til eventyrriket Sylver. Der møter hun igjen Rufus, og får forklart at Sylver er full av barns døde kjæledyr. Lin er kalt til Sylver for å redde riket fra undergang, men ikke alle er interessert i at Lin skal lykkes med oppdraget sitt...
Forfatteren har laget et fantastisk vinterunivers med Sylver, og denne boka kommer nok til å glede mange barnehjerter i årene som kommer.
Har brukt lang tid på denne, men er veldig usikker på hvorfor? Den minner utrolig om Narnia i stilen, og er nok midt mellom barne og ungdomsbok. Når jeg leser den ble jeg veldig "Hvorfor elsker jeg ikke denne boken?" Svaret er at jeg vet ikke.
Tone Almhjells The Twistrose Key har fått veldig gode kritikker og har blitt sammenlignet meg Narnia og Harry Potter. Jeg bestemte meg for at jeg måtte sjekke den ut. Selv om boka ikke er like god som Narnia og Harry Potter, er The Twistrose Key en veldig god bok, som jeg koste meg med.
Tone Almhjell skrev boka på engelsk, selv om hun er norsk, men hun har oversatt den til norsk ved hjelp av søsteren, Line Almhjell, som boka er dedikert til. Jeg valgte å lese den engelske versjonen fordi boka var originalt skrevet på engelsk, men jeg har hørt at den norske versjonen også er veldig god. Den heter Vindeltorn.
Historien er satt i en annen verden. Lin reiser fra vår verden til Sylver gjennom en sprekk i kjelleren i Mrs. Ichalars hus. Hun reiser med hjelp av en nøkkel, som er formet som en rose med tre torner, og det står "Twistrose" på den. Sylver er en verden hvor alle dyr som en gang elsket et barn lever. Jeg kunne ikke la være å lure på hvor de dyrene som ikke elsket et barn havnet? Hele Sylver er dekket av snø, og det er Vinterprinsen og hans slekt som passer på Sylverdalen. Utenfor et stor gjerde som omkranser Sylverdalen, holder Marerittene til. Der finnes alle skapninger som barn har vært redde for.
Jeg likte ideen godt, og historien er veldig søt, men spennende. Boka var en page turner, og jeg ville hele tiden vite hva som skjedde videre. Hvordan kommer det til å gå? Hva skjer nå? Hvorfor? Var spørsmål jeg stilte meg selv. I tillegg var det deilig å lese en bok som ikke hadde noe romanse knyttet til plottet. Nesten alle ungdomsbøker har det, og jeg pleier nesten bare å lese ungdomsbøker. The Twistrose Key er en barnebok, og de pleier ikke å ha noe særlig romanse knyttet til plottet. Det var fint å lese om karakterer som bare var venner.
Karakterene var veldig søte. Jeg likte Lin, eller Lindelin som hun egentlig heter, godt. Hun var den perfekte barnebokheltinnen. Smart, snill og nysgjerrig, men ikke i overkant; barn kan kjenne seg igjen i henne. Rufus og Teodore var også skjønne. Jeg likte Teodore godt, selv om Lin og Rufus ikke visste om de kunne stole på ham.
Til å være norsk, har Tone Almhjell skrevet en god, engelsk bok. Språket er ikke så veldig komplisert siden det er en barnebok, men jeg synes det var fint. Det passet godt til historien, og jeg likte beskrivelsene. Det var lett å se for seg det som ble beskrevet.
I begynnelsen av hvert kapittel var det en liten tegning. Det er Ian Schoenherr som har illustrert boka. Han er utrolig flink. De små tegningene var veldig søte, og jeg likte dem godt. De passet fint til historien. Det er også Ian Schoenherr som har laget omslagillustrasjonen. Den er nydelig. Omslaget er et av de vakreste jeg har sett i år. Den himmelblå bakgrunnen og de gullfargede detaljene passer utrolig fint sammen. Det er så nydelig at jeg ikke helt vet hva jeg skal si... Vel, det er nydelig!
Til å være en barnebok, er The Twistrose Key en god bok, og det er en veldig god debutbok. Jeg anbefaler den for unge mellom 9 og 13 år helst, men da ville jeg kanskje valgt den norske versjonen, Vindeltorn. Jeg tror dette er en bok som egner seg godt til høytlesing, og at den vil glede både foreldre og barn.
Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.
For en herlig verden Almhjell har laget. Som trofast og ivrig fantasy-leser finner jeg flere likheter med annen kjent fantasy, men plottet er spennende bygd opp og så godt fordelt at jeg hadde vansker for å legge den fra meg til slutt.
Jeg hadde gleda meg til å lese denne. Historien er søt, men det hjelper dessverre ikke helt.
Boka er skrevet på engelsk, men det er beklageligvis ganske åpenbart at forfatteren ikke behersker språket så godt, og dermed blir det en hel del ord og uttrykk som er skikkelig malplasserte og jeg klarer ikke å fokusere på noe annet enn det. Får litt følelsen av at en utdatert ordbok (eller tilogmed Google translate) er brukt i skriveprosessen. Kanskje den heller bør leses på norsk?
Jeg tror dog at leselystne barn som ikke er så kritiske til språk og adjektiv på villspor helt sikkert kommer til å sluke denne boka
Ca midtveis fikk jeg mer eller mindre lyst til å smake på boka, for den er så søt. Fant ut at jeg måtte lese videre istedet, og godt var vel det, for jeg måtte jo vite hva som skjedde! Boka handler om Lin som finner en magisk, hemmelig verden. Der lever alle dyr som noensinne har blitt elsket av et barn (og elsket barnet tilbake). Selvsagt må Lin gjennom mange farer og oppleve mye skummelt før hun (kanskje) når målet sitt. Veldig godt skrevet, kunne kanskje vært kortet noe ned, men på den annen side ønsket jeg egentlig heller ikke å forlate denne magiske verdenen igjen heller.
Sist sett
