Levi Henriksen skriver aldeles nydelig. Vart er ord som kommer inn i hodet mitt når jeg skal beskrive språket hans. Når man leser denne type litteratur er handlingen underordnet, minner meg om Knausgård, Grytten og Steinbeck. Hva er det egentlig som skjer i romanene deres? Er det ikke det vanlige livet som flyter forbi slik det alltid har gjort? Denne type litteraturen viser oss innsiden av menneskene.
Fine noveller, koselig, men vekker ikke de store følelsene eller engasjement. Med ett unntak; fortellingen om presten. Denne gav flere assosiasjoner og utløste gråt. Isolert en sekser.