FOR en lytteropplevelse!

Jon Fosse (f. 1959) har en respektabel produksjon av skjønnlitterære romaner, skuespill, essays og diktsamlinger bak seg. Få norske forfattere er så prisbelønt som ham. Den gjeveste prisen av dem alle er uten tvil Nordisk råds litteraturpris i 2015 som han fikk nettopp på grunn av "Trilogien".

"Trilogien" består av tre bøker; "Andvake" (2007), "Olavs draumar" (2012) og "Kveldsvævd" (2014). "Trilogien" ble utgitt i 2014. Selv har jeg tidligere kun lest "Andvake", og har lenge tenkt at jeg skulle lese mer av Jon Fosse, og ikke minst nettopp denne trilogien. Boka ble innkjøpt da den plutselig var å få tak i overalt etter at han var tildelt Nordisk råds litteraturpris. Det var imidlertid først da jeg kom over lydbokutgaven som ble utgitt tidligere i år at jeg fikk lest/hørt den. Og FOR en lytteropplevelse! Så fin var denne boka at jeg like godt hørte meg gjennom den to ganger etter hverandre. Og det blir ikke den siste heller!

Jeg har aldri tidligere lest noe som ligner på "Trilogien"! Jon Fosses fortellerstemme er både original og unik. "En formmessig nyskapning", som juryen som tildelte Fosse Nordisk råds litteraturpris, påpekte. Å høre Anderz Eide lese denne trilogien, tilførte bøkene enda mer enn jeg tror jeg ville ha klart å få ut av dem dersom jeg hadde lest dem selv. Samtidig gikk jeg nok glipp av den følelsen det gir å lese en tekst, der tegnsettingen er sparsom og hvor man som leser kjenner på at man nesten slutter å puste fordi teksten oppleves så intens.

Siden det ikke alltid er enkelt å skille ut hva som er virkelig og hva som er drøm og/eller fantasi, får historien noe magisk over seg, som om det hele finner sted utenfor tid og rom. Det hele er fortalt i en sirkel, der begynnelsen på en måte blir slutten idet Alida vender hjem til det hun en gang fant grunn til å flykte fra. Ringen er sluttet. For Alida er kjærligheten og alle ofrene hun gjorde for å kunne nyte den, over. Hennes overlevelsesstrategi er å gi Asle liv likevel, ved at hun ser og opplever ham i alt hun har rundt seg. Uten denne evnen til forestilling, hadde livet antakelig ikke vært til å holde ut. Lite vet hun hvem Asle egentlig var. For mens han for henne var den store kjærligheten, var han for andre en morder ... Paradoksene i dette skaper en spenning i historien, som bærer den frem til siste slutt ... Kjærligheten hadde en svært høy pris. Var den verdt det?

Jeg er heftig (og) begeistret, og er overbevist om at "Trilogien" for all fremtid vil bli oppfattet som en klassiker i den norske litteraturen!

Her er linken til resten av min bokomtale.

Mitt første møte med Jon Fosse. Boka har stått i hylla lenge, men av en eller annen grunn har jeg stadig skjøvet den bakover i lesekøen, trolig fordi jeg har fått inntrykk av at Fosse skriver sært og ubegripelig. Og så viser det seg at inntrykket var feil. Sært, kanskje, men ubegripelig? På ingen måte. Språket er lett, alle gjentakelsene suggererende.

Trilogien består av de tre små bøkene Andvake, Olavs draumar og Kveldsvævd, som gir oss fortellingen om Asle og Alida fra de bryter opp fra hjemplassen og reiser til Bjørgvin og fram til ei tid da de begge er halvglemte minner blant etterkommerne. Betagende skildring av ung kjærlighet, delvis gjennom dialog og delvis gjennom en slags bevissthetsstrøm. Underveis avdekkes det, nærmest mellom linjene, at Asle har ofret i meste laget for å berge seg, kjæresten og barnet deres unna den bunnløse nøden de står overfor.

Et øyeblikk så jeg for meg at Jon Fosse har skrevet seg sjøl inn i fortellingen; det er gamle Ales som filosoferer over slekta si:

"... og dottera skal visstnok ha fått ein son og han heiter visst Jon og skal vera spelemann han og og så skal han han visst ha fått gjeve ut ei bok med dikt, ja folk gjer no på så mykje, tenkjer Ales ..."

Det ble raskt klart at en del historiske hendelser det refereres til, skjedde for såpass lenge siden at dette ville vært fysisk umulig.

For andre gang denne uka gir jeg en sekser. Jeg skal lese mer av Fosse!

Bergen kommer aldri til å være det samme igjen, nå kommer alle bilder jeg har av byen til å bestå av repetitive setninger med en høy grad av mørke og melankoli. Fuglane har endelig fått sin arvtaker som fast pensum i norsk på videregående skole, og keiserens nye klær har fått en norsk konkurrent.
De som anmelder boken fremhever språket. For meg klarer språket å dekke over alt som måtte være av kjærlighet, hengivenhet og lidenskap som måtte ligge under denne merkelige teksten.
Historien kan beskrives med tre setninger, og hva Nordisk råd har sett seg blind på aner jeg ikke.
Dette var mitt første møte med Jon Fosse. Det blir også mitt siste, selv om tragedien boken forteller om er sterk nok til å fortelles. Slakt? Nei, jeg gir det en treer, og takker gudene for at boken ikke var lenger.

Det er mulig Jon Fosse kunne skrevet om hva som helst. Det er språket og den subtile stemningen som gjør disse bøkene til mesterverk.