Bokelskere.no

"Da jeg var student, kunne jeg ikke fordra Schopenhauer; senere forsto jeg hva jeg måtte akseptere av teoriene hans, nemlig at alle følelsesmessige forhold er en mulighet til angrep, og at jo flere mennesker jeg slipper innpå meg, desto flere kanaler kan faren strømme mot meg gjennom. Det var ikke enkelt å innse at jeg fra nå av også måtte regne med Emerenc, hennes eksistens var blitt et element i mitt eget liv, og tanken på at jeg en gang kunne miste henne, fylte meg med gru, og om jeg overlevde henne, ville hun bli enda en av skyggene i den skaren hvis uhåndgripelige nærvær gjorde meg oppskaket og fortvilet.»

På bokomslaget siteres en kritiker om at romanen Døren av Magda Szabó (f. 1917 – d. 2007) er en av de beste bøkene hun har lest. Jeg synes boken var god, helt klart verdt å lese. Men ikke en av de beste jeg har lest. Det var noe med slutten som jeg synes ble unødvendig detaljert sammenlignet med første del. Romanen ble utgitt i 1987 og på norsk i 2006.

En fortelling om verdighet og om at ekte vennskap, sympati eller kjærlighet ikke kan porsjoneres ut i dannede former.
Szabó er best når hun beskriver jeg-personens usikkerhet og tilkortkommenhet i et liv hun bare måtelig mestrer. Emerenc, hushjelpen og gatas vaktmester, er en grandios skikkelse som forfatteren gir alt jeg-personen ikke har: kompromissløshet, verdighet, ryggrad, skarpsinn, til og med renslighet. En enkel, men virkningsfull kontrast, spesielt fordi begge beundrer hverandre dypt. Men Szabó er etter mitt syn i overkant glad i den antikke mytologien og benytter seg oftere av "tell don't show" enn det omvendte. Lite overlates til leserens fantasi når samspillet mellom mennesker i romanen skal analyseres, og når ting virkelig spisser seg til, blir det "mytologisk".