Bokelskere.no

Krim på høyt nivå! Spenning fra første til siste side. Det er vanskelig å legge fra seg boken, som har små kapitler som innbyr til videre lesning. Det kan faktisk bli litt i overkant heseblesende innimellom, men terningkast seks til en thriller av en krimroman. Her er det bare å begynne å glede seg til neste bok om Joona Linna!

STALKER AV LARS KEPLER

Dette er den femte boken om Joona Linna fra ekteparet bak pseudonymet Lars Kepler. Min anmeldelse av boken Sandmannen kan du lese her.

Et youtube-klipp av en kvinne blir sendt til politiet, og bare minutter etter går drapsalarmen. Den samme kvinnen som på videoklippet blir funnet brutalt knivstikket i overkroppen, halsen og ansiktet.
Den høygravide Margot Silverman, som har tatt over stillingen etter Joona Linna, er med på etterforskningen fra starten.
Etter drap nummer to, også denne gangen med et videoklipp som forhåndsvarsel, vil den erfarne psykiateren Erik Maria Bark hypnotisere ektemannen til offeret. I sjokk hadde han nemlig både vasket, og flyttet på liket av sin kone etter at han kom hjem og fant sin kone knivdrept.

Under hypnosen kommer det frem detaljer på liket som får psykiateren til å tenke på en annen sak, der hvor han hadde vært med på å få en annen mann dømt med sitt faglige vurdering. Psykiateren hadde også utelatt visse deler av samtalene med den dømte under rettssaken. Så nå er spørsmålet? Sitter det en uskyldig mann dømt? Er det samme drapsmann som er på ferde nå som for alle de årene siden?

—

Jeg var spent på å lese Stalker, da jeg har hørt så mye ros fra andre om denne boken. Jeg likte Sandmannen godt, så kom jeg til å like denne boken like godt?
I Stalker kommer spenningen og tar deg nesten på første side, og varer til boken er ferdig lest. Jeg satt med høy puls gjennom store deler av boken, og slet med å legge den fra meg. Så det er anbefalt å ikke begynne på denne om du ikke har mulighet til å lese alle de 557 sidene med en gang, da det ikke er lett å legge fra seg boken for å gjøre andre ting.
Stalker er den mest intense boken jeg har lest på lang tid og anbefales på det varmeste! Jeg leste dog boken med gardinene dratt for og dørene låst, for sikkerhets skyld.

En thriller av en kriminalroman. En absolutt favoritt. Slutten er overaskende og jeg skjønte ikke hvem morderen var før det ble avslørt.

Page-turner av dimensjoner, men noe overlesset

Jeg røper vel ingen hemmelighet ved å si at også i denne boka er Joona Linna sentral. Selv om han tilsynelatende muligens døde i siste bok, står det allerede på første side i denne at det er 5. bok i serien om Joona Linna, så da så.

Kvinner myrdes. Og politiet får inn video av kvinnene før de myrdes. Men videoene er så nøytrale at de gir ingen opplysninger om hvem kvinnene er. Så politiet kommer for sent, gang etter gang. Hovedetterforsker i saken er den høygravide Margot Silverman. Hun stamper i motsjø i saken og søker derfor hjelp hos psykiateren Erik Maria Bark. Han er spesialist i hypnose, og bidrar med at saken kommer litt videre. Men virkelig fortgang i etterforskningen blir det ikke før Joona Linna kommer inn i bildet. For de som kjenner bøkene til Kepler fra tidligere, har han gått under jorden for at ikke familien hans skal bli myrdet av storforbryteren Jurek Walter. Men når han får bekreftet at Walter er død, kommer han fram i lyset igjen.
Det hele blir et gedigent kappløp med tiden. Vil de nå fram i tide før det neste offeret myrdes?

Historien fungerer godt. Sidene virvler avgårde. Svært korte kapitler gjør at boka føles kjapp og lettlest selv om den er på drøye 550 sider. Men denne gangen synes jeg det er et par men. Det blir litt for mye. Litt for mye blod, litt for mange skumle korridorer, litt for mange kjellerrom, litt for lange slåsskamper. En del av disse detaljert beskrevne action-partiene virker heller ikke alltid like troverdige. Denne overlessingen (innimellom) gjør at jeg ikke gir toppkarakter til forfatterne denne gang. Og når jeg skriver forfatterne, så er det fordi Lars Kepler er pseudonym for søskenparet Alexander Ahndoril og Alexandra Coelho Ahndoril.
Men du verden, har du ikke stiftet bekjentskap med bøkene til Kepler - så sett i gang. De er glimrende underholdning!

Flere bokomtaler finner du på bloggen min Bjørnebok

Politiet får tilsendt et filmklipp som viser en kvinne filmet gjennom vinduet fra sin egen hage. Kort tid etter blir hun funnet brutalt drept med flere knivstikk. Enda en film kommer, men politiet rekker ikke å identifisere henne før hun dør.
En intens jakt på morderen iverksettes, og etterhvert kobles mordene til et mord flere tiår tilbake i tid, men kan det være samme morder eller en copycat?
Når du får vite hvem morderen er, sitter du der som et levende spørsmålstegn - garantert!

Her er min anmeldelse av "Stalker" (ekstern lenke)

Er det en bok du skal lese i år så må det bli denne :-))

Boka er godt skrevet. Jeg liker at det er "små kapitler". Litt tøff i ordbruken iblandt og
Noen scener kunne med fordel ha blitt skrevet kortere, men for ei bok!!

Jeg er mektig imponert og fikk ikke lagt fra meg boka før den var ferdiglest.
Så denne boka anbefaler jeg på det varmeste.

Stalkere er spooky greier. Heldigvis har ikke jeg noen stalkere. For det første er jeg ikke pen nok og for det andre så ville livet mitt ha vært like interessant å følge med på som å se på maling tørke. Hvis jeg hadde hatt en stalker, så ville han ha kjedet seg i hjel. Definitivt.

Som kjent, er en stalker noe som kalles når en person har et godt øye til en annen person. Han/hun trenger ikke å kjenne denne personen, men av en eller annen grunn er denne stalkeren besatt av denne personen og følger han/henne hvor enn personen den er besatt av er og kjenner personens rutiner temmelig godt. Noen stalkere (forfølgere) kjenner offeret fra før, andre ikke.

I denne boka dreier det seg om det samme, men med en annen vri. Politiet mottar linker til YouTube videoer fra en anonym person. Denne anonyme personen er den som har filmet videoene og videoene består av kvinner som blir filmet i hverdagslige situasjoner uten at de vet det selv. Senere blir de funnet myrdet på brutale vis. Hva er det denne personen som filmer ofrene sine vil? Har de noe til felles, og er det personen bak kameraet som har skyld i alt sammen? Det er på tide å finne det ut og denne gangen kontakter politiet også den kjente hypnotisøren (og psykiater); Erik Maria Bark. Han og politiet har mange tråder å nøste opp i, og har de nok tid før et nytt offer må bøte med livet? Og vil de klare å løse dette uten politietterforskeren Joona Linna? En politietterforsker som har vært sporløst forsvunnet i over ett år. Alle kollegene og hans kjente tror han er død, men har noen, noen grunn til å tro at han ikke er det?

Stalker er bok fem i politiserien av ekteparet "Lars Kepler". Selv har jeg bare lest den første i rekken tidligere; nemlig Hypnotisøren. Selv om jeg ikke hadde lest de andre bøkene, syntes jeg ikke at det gjorde noe. Foretrekker å lese politikrimserier i riktig og kronologisk rekkefølge, selvsagt, men i denne sjangeren er det stort sett en ny sak i en ny bok så da føler jeg ikke at jeg går glipp av noe som helst. Noen småting kan bli avslørende angående privatpersonene som er med i alle bøkene, men det er ikke så store avsløringer at det gjorde noe, og jeg syntes heller ikke at livene til de faste personene i boka ble for rotete heller i og med at jeg ikke har lest de andre bøkene siden Hypnotisøren.

Jeg var mer nysgjerrig på denne boka enn de andre bøkene til "Lars Kepler" fordi stalking høres ut som et gysende konsept og dessverre er det jo noe som skjer i virkeligheten. Tenk at noen vet "mer" om deg og livet du lever enn det du selv gjør og følger med hvert ett skritt du tar. Av den grunn er jeg lettet over å leve et kjedelig liv. Å betrakte og forfølge meg ville ha vært like interessant som å se Hurtigruta minutt for minutt. Forfølgeren hadde uten tvil kjedet seg "i hjel" eller og funnet noen andre å forfølge istedet. Det som fascinerer meg mest er at hva er det med folk, som er offer i en slik sak. Hva er det som gjør til at de får en eller flere forfølgere uten at de er en kjendis? Er det en forelskelse som har tatt overhånd? Er det hevn for tidligere forhold? Er det nok med at noen er vakker? Er det for at noen lever et spennende liv som stalkeren selv skulle gjerne ha hatt? Det er spørsmål som er spennende å tenke på når man leser bøker og ser serier om dette. Vet ikke om det bare er i USA, men der kan ikke politiet gjøre noe før det har skjedd noe med offeret før de kan gripe inn i saken. Det er ikke nok med at forfølgeren er på eiendommen til offeret (kun besøksforbud gjelder i enkelte saker), men han/hun må ha skadet offeret på en eller annen måte før politiet kan se på saken som "alvorlig". I mellomtiden må ofrene finne seg i å bli terrorisert av forfølgeren sin ved å oppdage at han/hun er i nærheten overalt og at de må overleve psykisk terror på en eller annen måte. Hvor kjipt hadde ikke det vært? Alltid se seg over skulderen?

Men tilbake til boka; det jeg syns er mest spennende å lese om i "Lars Kepler" bøkene jeg har lest så langt er hypnotisøren Erik Maria Bark. Han er en fyr som lever sitt liv på sin måte og selv om han er en slags enstøing (skilt mann), så har han ingen problemer med å gli inn i andres liv og gjøre inntrykk. Han gjør ting på hans måte, og er dyktig i det. Og prøver å vise folk respekt selv i situasjoner det er vanskelig.

Personlig likte jeg boka Hypnotisøren et hakk bedre enn Stalker fordi den var mørkere, dystrere og inneholdt litt mer action. Stalker er en bok på nesten 600 sider og store bøker plager ikke meg for dem har jeg lest mange av oppgjennom livet, men opplevde litt vel mange dødpunkter og gjentagelser før det endelig skjedde noe nytt igjen i denne. Det ble litt mange like avhør og mye løping etter hverandre, og mye av det samme. Jeg savnet mer skiftende retninger, dystrere innhold og mer sarkasme. Politikrim er jo kjent for å bruke mye sarkasme, men her ble det altfor lite. Og det var ikke alle som var like interessante å lese om og som sløvet historien ned på en måte. Savnet også mer råskap; og da snakker jeg ikke nødvendigvis om blod og gørr, men mer trøkk og vold uten overdrivelse. Finne en slags balanse mellom disse nevnte ordene.

Stalker var en bok jeg leste like etter påske, og syntes det var en god og stødig oppfølger. Savnet mer spenning og fart, men man blir godt kjent med personene som er involvert i saken. Savnet også som sagt mer råskap og mer presise hendelser for å unngå så mange dødpunkt midt i boka. Det partiet var litt seigt å lese og slutten var heller ikke så overrakende, MEN det skal MYE til for å overraske meg, altså. Ser ikke bort i fra at jeg kommer til å lese flere bøker av ekteparet "Lars Kepler" selv om denne boka ikke ble så dyster og nervepirrende som jeg hadde håpet på.

Jeg er i gang med den siste boken av Lars Kepler. Stalker heter den. Som de foregående fire skrives også denne i nåtid. Korte kapitler. Fire fem sider i hvert. Over hundre kapitler i boken. De skriver som om det er et manus for et teaterstykke. Jeg tror det var noe sånt forfatterparet Ahndoril sa at de gjorde det. Det var i et Skavlan-program jeg oppdaget dem. Jeg mener at de sa at de tenkte seg at de skrev et teaterstykke.
Jeg åpnet boken i går og har lest snart hundre sider. Så tenker jeg at denne boken har forfatterne jobbet med i et års tid. Kanskje lenger. Og jeg bruker kanskje en uke på å lese den ferdig. Egentlig ikke så merkelig. Det er forfatternes egen skyld. De skriver drivende. Hvert kapitel ender som et åpent sår. Jeg må lese neste for å plastre det, men så skjer det samme med dette kapitlet også, og slik fortsetter det. Dermed blir boken raskt ferdiglest.
Som sagt, forfatterne har jobbet hardt for å gjøre boken leseklar, og jeg forbruker den egentlig altfor raskt i forhold til den innsatsen de har lagt i den. Og den tiden de har brukt på arbeidet. Når det har gått et par år har jeg kanskje glemt mye av innholdet. Dette føles ikke helt riktig.
Redningen ligger i at det går en rød tråd mellom bøkenes handling. Det gjør at jeg husker det jeg har lest i de foregående bøkene. I alle fall noe av det.
Egentlig skulle aldri en roman være avsluttende. Det er når vi etter hvert blir kjent med hovedrolleinnehaverne at en roman begynner å bli interessant. Det er kanskje derfor jeg foretrekker serier på tv, i stedet for avsluttende filmer.

Nå har jeg lagt boken fra meg etter å ha lest de siste ordene. Det tok noe lenger tid før jeg var oppslukt enn de foregående, men de siste hundre sidene ble lest nesten i ett. Jeg må si at Kepler-paret klarte det igjen.

Ikke like spennende som Sandmannen, men absolutt verdt å lese.