Bokelskere.no

Så tar jeg - og Linda Rasten - og DISSENTERER! Jeg mener; - til forskjell fra de profesjonelle anmelderne. Som, visstnok, var overvettes begeistret for denne bok.
Det hele starter riktig så bra. En blir dratt inn i historien, nesten som om man er sammen med svenskene og Generalløytnant Armfeldt. Skogs og trønderlandskapene stiger frem for vårt indre blikk. Vi blir med på ferden. De gangene jeg må ta pause fra lesingen så blir det sånn at tankene mine kretser, rett og slett, om forventningen til at jeg igjen kan fortsette lesningen. For skrive kan han; fornøyelige setninger, ord som anskueliggjør soldatens, bøndenes antatte sinns, - og synsinntrykk.
Men noe skjærer seg, - vi er langt over 100 sider på veg nå. Akkurat som felttoget renner ut i sanden ved Stjørdal og de returnerer nordover, før de på nytt får et nytt kongelig direktiv og kommer i bevegelse igjen er også leseren i bevegelse.
På veien mot en stor leseopplevelse går allikevel alt tapt. Jeg kan ikke beskrive det som annet enn at en klaustrofobisk følelse oppstår.
Boken har klart å IMPLODERE, jeg må ut, og trykker i nødbremsen.
Slik var det nok ikke for alle, boken har nok sine tilhengere, men slik opplevdes det ikke for meg, og Lina Rasten.

Denne boka har jeg virkelig forsøkt å lese ferdig, men jeg klarte det ikke. Dette blir veldig tungt av utallige navn, militære begreper og tall på soldater etc. Det er hjerteskjærende skildringer her av soldatenes skjebnesvangre ferd over fjellet om vinteren uten utstyr. Det er bra at noen forsøker å få fram hverdagsmenneskers liv på denne tida. Og jeg vet boka har truffet folk veldig. Solid, men ikke særlig engasjerende for meg.