Viser 1 til 10 av 25 omtaler
Andre bok i trilogien om Hirka.
Hirka har kommet til menneskenes verden, og alt er fremmed. Hun forstår ikke språket, det er mye støy, og uforklarlige ting å sette seg inn i. Til slutt havner hun i York, og en prest forbarmer seg over henne. Hun får bo i klokketårnet i kirken. Etterhvert forstår hun denne nye verdenen bedre, men hun lengter hjem til Ymslanda og Rime. Heldigvis har hun ravnen sin, Kuro. Da ravnen blir syk, spør hun presten til råds. Han kontakter en veterinær, men her regnes ravner som skadedyr, og han vil ikke hjelpe. Hirka må ordne opp selv. I tillegg til den syke fuglen, føler Hirka seg forfulgt, og en dag blir hun angrepet og ranet. Dette blir et vendepunkt, og sakte men sikkert går sannheten opp for Hirka.
Var veldig skeptisk til at vi nå skulle vekk fra Ymslanda, selv om vi får noen glimt derfra innimellom. Heldigvis er det uhyre interessant å se vår verden med Hirkas øyne, og spenningen tar seg fort opp. Dette lover godt for fortsettelsen!
Fantastisk bok! Trodde ikke den skulle være bedre enn Odinsbarn, men det var den! Veldig uforutsigbar. Skikkelig spennende lesning hele tiden. Skulle ønske jeg hadde så god fantasi og fortellerevne at jeg kunne lage en sånn bok. Den var mystisk og mørk. Hirka fant ut om sitt opphav i menneskenes verden. Hun møtte farer og fikk nye venner. Leserne og Hirka får et større overblikk over omgivelsene og vi finner ut hvem hun egentlig er. Men reisen er ikke over, og jeg gleder meg til neste og siste bok i serien.
Bok nummer 2 i serien er langt fra så bra som den første boken. Jeg synes at flyten er kaotisk og er ikke helt fornøyd med fortellerstilen til forfatteren når hun hopper frem og tilbake mellom verdener. Det som var mest skuffende var manglende målsetting. Ingen av karakterne har et helt klart mål og det skygger for oppbyggingen av spenningen i historien.
Denne slukte jeg! Kunne ikke begynne fort nok etter Odinsbarn!
Siri Pettersen innfrir til tusen etter første boka, det er bare å sette seg ned og nyte god fantasy!
Etter den bra førsteboka hadde jeg selvfølgelig forventninger. Kunne ikke fordra første del av boka, men det har tatt seg opp litt. Til en treer... kanskje jeg er nådeløs i kritikken min? Første bok var 20 reiser bedre enn Song for Eirabu, men ikke andreboka. Kanskje nødvendig for framdrifta, men hvis det ikke hadde vært for at jeg har tredje bok liggende også, tror jeg ikke at jeg hadde fortsatt.
Tenker litt på en annen omtale jeg så, at det ligger mot bak å skrive så annerledes andrebok. Kanskje det, men jeg liker den ikke mer for det. Det er noe kvalmende med den rå urtidslukta bakenfor historia. Emment og jordaktig, liksom. Men språket er bra... distinkt fortellerstemme, sterk og besluttsom.
Tilføyelse etter avslutning av boka:
Tok seg opp mot slutten. Vendepunktet var på midten et sted før jeg ble bevisst på at jeg hadde lyst til å lese igjen og ikke bare bla på tvang. Den delen av boka jeg oppfattet negativt var sannsynligvis nødvendig for historiens utvikling, men føltes lang... Har sett at til tider er bok 2 i en trilogi den vanskeligste (kommer på i farten av Robin Hobbs bøker aldri har vært dårlige på midten, og det samme med Hunger Games-trilogien, der var 2'ern den sterkeste), men det skal Siri Pettersen ha, bok 2 oppleves flytende og sammenhengende og dynamikken i den store intrigen, plottet, er veldig gjennomtenkt. Merker jeg igjen har fått forventningene til bok 3 bygd opp igjen.
Likte Råta betraktelig mye bedre en Odinsbarn. Det er et høyere tempo i handlingen og historien utvikler i en retning som overrasket meg positivt. Boka besvarer mange spørsmål som jeg satt igjen med etter å ha lest Odinsbarn. Vi får vite mer om bakgrunnen til Hirka, hvem hun er og hvor hun kommer fra, historien til Ymslanda og de blinde, eller likfødte og nábyrn, som de også kalles. Jeg likte veldig godt at forfatteren har blandet inn vår verden i fortellingen om Hirka. Egentlig er boka en kritikk av vår verden, da den beskrives som døende, livløs og råtnende. Sammenlignet med Ymslanda er vår verden Evnelaus. Karakterene skildres godt og forfatteren er veldig god på å sette ord på Hirkas tanker og følelser. Nå håper jeg tredje bok er like god, og skal ta fatt på den omgående.
Fin oppfølger!
Som jeg holdt pusten da jeg åpnet Råta, oppfølgeren til Odinsbarn i Siri Pettersens trilogi Ravneringene. Oppfølgere er alltid skumle saker, hvor skjebnen til både førsteboka og kommende bøker avgjøres. En annen ting er at dette er norsk fantasy og selv om Odinsbarn la seg inntil hjertet mitt som en malende katt, og jeg malte tilbake, lå det en agg av tvil der i mørket. Norsk fantasy. Hvor bra kan det egentlig være? Som om ikke det var nok, er disse bøkene kategorisert som bøker for "unge voksne" og ungdom.
Mange forfattere undervurderer yngre lesere og legger seg på en så basic linje når de skriver ungdomslitteratur at det er til å grine av. Denne forfatteren gjør noe uventet og veldig gledelig; hun tar både norsk fantasy og så kalt ungdomslitteratur til et helt nytt nivå.
Råta er en naturlig fortsettelse av Odinsbarn. Der Odinsbarn var myk og litt forsiktig med både språk og handling, tar Råta deg inn i en verden uten rom for sentimentalitet. Og allikevel er det rom for håp.
Der Odinsbarn svirvlet seg inn i hjertet og lot deg sakte komme inn i Rimes og Hirkas verden, griper Råta tak i skjortekraven din og røsker deg inn i seg. Nå er det faen meg alvor!
Begynte litt tregt, men når en kom i gang fikk jeg ikke til å legge fra meg boka - samme driv som i første bok, men på en helt annen måte. Gleder meg til siste boka no :)
Sist sett
