"Da mekanismen var satt sammen, holdt han den opp og lot meg se den. "Løpet kan foldes sammen," sa han. "Fantastisk greie. Får plass i en kornflakespakke. Den kalles 'Enkemakeren'. Men ikke i dette tilfellet, da. Stakkars jævla Denis, hva? Han blir nødt til å koke eggene sine selv fra nå av." Drapet på Margaret Thatcher,
Hilary Mantel er en sjeldenhet. Ikke bare har hun blitt belønnet med to Booker-priser på uhørt kort tid, men bøkene hennes er også en stor suksess blant den jevne leser. Siden det store flertallet av lesere sjelden eller aldri bruker tid på å følge med hva den ene eller andre litterære elitegruppen mener er det ypperste på det litterære landskapet i ethvert gitt år, er det siste viktig. Det sørger for at god litteratur når flest mulig (innlysende nok), noe som i sin tur kan inspirere andre medier, hovedsakelig TV og filmbransjen, til å adaptere materialet og bringe det videre til enda flere.
Det er det som har skjedd med Mantels bøker. De to første bøkene om Tudortiden og mer konkret om Thomas Cromwell, en av de største og mektigste kongehviskerne i historien, er nå en kritikerrost tv-serie med stor seersuksess for BBC. Og om tidligere trender kan brukes til å spå fremtiden, er det ingen tvil om at et ikke ubetydelig antall seere som aldri hadde lest eller ønsket å lese Mantels bøker, vil stikke innom sitt lokale bibliotek eller nærmeste bokhandler og kjøpe bøkene.
Kanskje vil de også samtidig plukke opp Mantels siste bok, «Drapet på Margaret Thatcher».
Som tittelen avslører handler den ikke Tudortiden. Det er ikke en gang en roman, det er en novellesamling.
En diplomatfrue trekker gardinene til side og gir oss et interessant innsyn i de høye kretsene hun og mannen er en del av i Saudi Arabia (i «Beklager å forstyrre»), «Komma» handler det om vennskap og barndom, i «Harley Street» blir vi kjent med det underlige personalet på en klinikk som kanskje driver med noe som ikke tåler dagens lys, i «Hvordan kjenner jeg deg igjen» tar Rose, en forfatter som sliter med et biografiprosjekt, pause fra arbeidet og takker ja til holde et foredrag for et litterært selskap og i «Drapet på Margaret Thatcher» åpner en kvinne døren for en mann hun tror er sendt for å fikse varmvannsberederen, bare for å ende opp som gisselet til en fanatiker med planer om å snikmyrde Storbritannias statsminister fra soverommet hennes.
«Drapet på Margaret Thatcher» er et solid håndverk fra en over gjennomsnittet god forfatter. Jeg må likevel innrømme at en del av novellene, f.eks. «Lang QT-tid» (den tredje novellen), «Vinterferie» (den fjerde i samlingen), «Legemsfornærmelse (den sjette) og «Endestasjonen» (den niende) ikke vekket interesse.
Jeg opplevde dem tørre og subbende. En av dem, «Endestasjonen», klarer aldri å komme seg opp av bakken til tross for et interessant premiss (hovedpersonen sitter i toget på Waterloo stasjonen når han ser sin døde far på et annet tog).
Men ta det jeg sier med en dose salt. Jeg hadde nemlig ikke stor sans for «Wolf Hall». Faktisk mener jeg at Mantel aldri har produsert noe som er i nærheten like godt som det f.eks. Julian Barnes har produsert. Han har selvfølgelig bare én Booker-pris, noe som enda et bevis på at litterære priser, akkurat som andre priser, handler om mer enn kvalitet.
Det handler om politikk, nettverk, medieoppmerksomhet og andre samfunnsforhold som jeg ikke skal bruke så mye tid på her.
Det betyr ikke at Mantel ikke er god. Det er hun. Hun er bare ikke to-Booker-pris-verdig god. Til det finnes det mange andre, både mannlige og kvinnelige forfattere, som har produsert verker som sier noe langt mer vektig enn det Mantel har gjort med sine historiske romaner.
Uansett. Hvis du skal lese sample samlingen, anbefaler jeg deg å lese novellene jeg lister opp under. I motsetningen til de ovennevnte er de interessante, lekne, av og til morsomme, innsiktsfulle og har et pulserende hjerte.
Beste noveller i samlingen:
«Beklager å forstyrre»
«Drapet på Margaret Thatcher»
«Harley Street»
«Komma»
Tittel: Drapet på Margaret Thatcher
Utgitt: 2014
Forlag: Forlaget Press
Sider: 187
Terningkast: 4
