Bokelskere.no

Jaudå, denne sat som eit skot. Oppvekstskildring, eit miljø og ein geografi som er så godt som ukjent for meg, dramatiske hendingar med krig og elende, ein usannsynleg helt og ein god porsjon elskhug til litteraturen.

Settinga er den vesle øya Bougainville aust i Papua Ny-Guinea og borgarkrigen der på slutten av 1980- og byrjinga av 1990-talet. Matilda er ein oppvakt jentunge som bur i ein liten avsidesliggande fiskarlandsby, og ho er forteljarstemma i denne historia. På grunn av krigen, som enno ikkje har kome til deira kant av øya, har skulen i landsbyen blitt avvikla. Men den merkelege Mr. Watts, ein australiar som har gifta seg med den minst like merkelege lokale dama Grace, bestemmer seg for å take seg av borna i landsbyen og halde skule for dei. Han er ikkje lærar og har begrensa føresetnadar for oppgåva, men det løyser han elegant ved å introdusere borna for Charles Dickens sin «Store forventninger» og helten i denne historia, Mr. Pip. Med denne boka som ein raud tråd i undervisninga blir skuledagen ein fest for ungane, som lever seg inn i handlinga. Men krigen innhentar til slutt også denne landsbyen, og det blir dramatisk når soldatane prøver å finne denne Mr. Pip som ungane pratar om.

Den som ventar å finne ein klar parallell mellom Dickens sin historie og denne boka trur eg vil bli bittelitt skuffa. I alle fall var ikkje slike parallellar åpenbare for meg. Likevel er eg glad for at eg har lest (høyrt) Great Expectations for ikkje alt for lenge sidan, for det refererast trass alt ein del ti hendingar i denne boka undervegs. Om ikkje anna så var det moro å gjennoppleve delar av boka gjennom augene (øyrene?) til barneflokken i Jones sin bok.

Vi hadde denne boka som felleslesing i Lesesirkelen av 2014, det blei ein fin diskusjon denne gongen også. I tillegg må eg nemne at boka er filmatisert, med Hugh Laurie (frå TV-serien House) i rolla som Mr. Watts. Eg har ikkje sett filmen, men tippar han kler rolla godt.

Wow!
Dette er stor fortellerkunst om fortellerkunst.
Fortelleren er Matilda, ei jente i tenårene, som forteller om en liten landsby, Boganville i Stillehavet, som er ramma av borgerkrig. Krigen var virkelig nok den, fra -70 til ut på 2000 tallet, men det er ikke krigen som er viktig i denne boka. Det som er viktig er flukten fra den; eller friminuttene fra den, ved at en frivillig gjennåpner skolen og drar barna inn i Charles Dickens Store forventninger.
Regner med at dere lesere også har flytta inn i ei bok, blitt venner med karakterene og vært på en ferie i stedene boka beskriver. Det skjedde også med disse barna, mens forferdelige ting foregår rundt dem. Etter hvert kommer det forferdelige også til deres landsby, friminuttet er over, og virkeligheten kryper inn over alt.
Ei utrolig bra bok som har det som bøker skal ha; gode beskrivelser, spenningskurver, humor, karakterer du blir glade i, og noen du ikke liker, dramatikk, håp og håpløshet. Boka er både varm og svært sår. Den vil sitte i veldig lenge - svært lenge.
Den er forresten også filmatisert. Grugleder meg.

Mr Watts' beretning viste seg å være like uimotståelig som Store forventninger for oss ungene. Og nå satt hele landsbyen som fjetret og lyttet, rundt et lite bål på en øy som var praktisk talt glemt, hvor de mest uhyrlige gjerninger fant sted uten én gang å vekke omverdenens forbitrelse." Mister Pip

Av alle ting britene har gitt til verden, er BBC World Service en av de mest undervurderte. Det mener jeg nå i hvert fall. Jeg ble introdusert for kanalen tidlig på nittitallet, av engelsklæreren moren min hyret for å undervise søsteren min og meg i engelsk. Han pleide å ta opp sendingene, låne oss opptakene og be oss ikke bare knekke språket og uttalelsene, men også sakene reporterne diskuterte.

En av disse sakene handlet om en mann og en konflikt på en øy. Mannen var Francis Ona og øya heter Bougainville. Fra 1970-tallet og til så sent som midten av 2000-tallet foregikk det en nokså skarp konflikt på denne øya mellom en separatistbevegelse med lokale røtter og Corzinc Rio Tinto, det multinasjonale gruveselskapet som hadde inngått en 80-20 kontrakt med Papa Ny-Guinea (PNG) for å hente opp de betydelige kopperfunnene på øya.

Kjernen i konflikten var at separatistene, med blant annet Ona i spissen, mente at gruveselskapet suget ut øyas rikdommer, uten at de tradisjonelle grunneierne ble rettferdig kompensert. Videre mente separatistene, som senere kalte seg BRA (Bougainville Revolutionary Army), at gruveselskapet ikke tok hensyn til miljøet. Situasjonen ble ikke bedre av at Rio Tinto og den PNG gikk sammen om å importere arbeidstakere, og snart var øya full av hvite australiere og «Rødhudede», betegnelsen Bougainvillene brukte om folk fra PNG.

Kort sagt førte det ene til det andre, og fortere enn du kan få sagt menneskerettighetsbrudd, pusset BRA-medlemmene og deres støttespillere opp våpnene som japanerne hadde lagt igjen etter okkupasjonen av øya under andre verdenskrig for å forsvare det de mente var umistelige rettigheter. Reaksjonen fra den PNG var både nådeløs og umiddelbar; En nærmest ugjennomtrengelig blokade (som mange hevde ble støttet av den australske staten) ble lagt rundt Bougainville, og resultatet var ikke spesielt overraskende; lidelse og død. Opp til 15 000 mennesker anslås å ha omkommet i løpet av blokaden og i de væpnede forsøkene fra PNG på å knuse BRA.

Det er i denne konteksten den New Zealandske forfatteren Lloyd Jones’ «Mister Pip» foregår i.

Fortelleren er en tween som heter Matilda. Hun bor sammen med moren i en ikke navngitt øy, men jo lenger en kommer inn i historien jo mer tydelig blir det at den lille øylandsbyen hun, moren og Mr Watts, mannen som får tittelnavnet, bor i, befinner seg i midten av det som etter hvert blir stormens øye i konflikten mellom BRA og PNG.

Matildas far er fraværende. Han har dratt fra øya for å drikke, bli hvit og jobbe de hvite. Det er han ikke alene om. Alternativet for mennene som har blitt igjen, selv for de som er såpass unge at de ikke ennå kan kalles menn, er å stille seg frivillig på opprørernes side (før omstendigheter som tvinger en til det melder seg). Resten, hvilket vil si kvinnene, de eldre og barna, kan bare fortsette å stå på sidelinjen, men bare til en av partene i konflikten gjør det helt umulig å forbli nøytral.

Før den tid kommer, og la det bare være sagt- den kommer, forsøker beboerne i øylandsbyen takle vanskene blokaden bringer med seg. Noen av disse er helt umulige å gjøre noe med; det er f.eks. ingenting noen kan gjøre når det lokale sykehuset går tom for essensielle medisiner og de yngste og mest sårbare i landsbyen begynner å dø av sykdommer som før ble kurert med en vaksine. Som malaria. Det er heller ingenting innbyggerne kan gjøre når de fleste hvite, inkludert lærerne, drar fra øya.

Mer enn to måneder går før en erstatning melder seg og undervisningen blir gjenopptatt. Han heter Mr Watts, er tilfeldigvis den eneste hvite som er igjen og er gift med Grace, en Bougainvillener som engang studerte til å bli tannlege, men som nå er noe midt imellom eksentrisk og psykisk syk (mest det siste).

Mr Watts er mest kjent for å gi etter for konas eksentrisitet. Han er heller ikke utdannet lærer. Så det er ingen som forventer at han skal melde seg frivillig for å undervise barna til de seksti familiene som bor i øylandsbyen. Men det er nettopp det han gjør.

Verken foreldrene eller barna bryr seg om at hans kunnskap om det meste er, mildt sagt, overfladisk. Unntaket er litteratur, og da spesielt forfatterskapet til en viss berømt Engelsk forfatter. Favorittboken til Mr Watts er «Store forventninger», og det er nesten hovedsakelig det hans undervisning kretser rundt. Dag etter dag.

En skulle ikke tro at «Store forventninger» ville store problemer, men det er akkurat det som skjer. Det første problemet, eller kanskje den første utfordringen, skapes av Matildas religiøse mor, Dolores. Som så mange av øyas voksne, har hun knapt fått noen utdannelse, men som så mange andre foreldre ønsker hun en bedre fremtid for datteren enn den hun selv har fått. Det er likevel en utfordring å se på mens ens barn sakte men sikkert får mer boklig kunnskap om verden enn en selv noensinne fikk. Og verre; at barnet spør deg om ting og at man, for første gang, oppdager at man ikke har svarene. Dolores reagerer instinktivt. Ikke klokt, bare instinktivt.

En kan argumentere at det er også det «Rødhudene» gjør når de en gang, mens de er på et av sine raider i landsbyen, finner «Pip» skrevet i sanden på den idylliske Stillehavsøya. I oversikten over innbyggerne som «Rødhudene» sitter med, er det nemlig ingen som heter Pip. Likevel blir de overbevist om at en slik person eksisterer og gjemmes av landsbyen. Denne lille, men fatale antakelsen, setter i gang en tragisk serie med hendelser som forandrer alt.

Det er ikke ofte at en bok berører meg så sterkt at jeg får en klump i halsen. Det skjer, men det hender så sjeldent at det lager en mental strek som får meg til å ville ønske å rope så høyt jeg kan om at akkurat denne boken fortjener mer ros enn jeg evner, og langt flere lesere enn den har fått.

«Mister Pip» er en slik bok. For å være ærlig kjenner jeg en klump vokse i halsen mens jeg skriver disse ordene. Hvis du leser bloggen jevnlig, vet du at det ikke er en innrømmelse jeg kommer med hver dag, uke eller måned.

Bokas karakterer er mennesker av kjøtt og blod. Historien som fortelles er lokal, men også global, menneskelig og dermed gjenkjennelig. Den minner oss om andre historier om globaliseringens ofre. Historier vi ofte velger å ignorere fordi tragediene de rommer er så overveldende at vi er redde for å bli knust under deres vekt hvis vi skulle gjøre å gjøre det rette og forsøke å ta dem innover oss.

Vær så snill og les denne.

Anbefales på det varmeste!

Tittel: Mister Pip
Utgitt: 2008
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 207

Terningkast: 6

Dette var en helt spesiell leseropplevelse. Bøker som handler om lærergjerningen appellerer særlig sterkt til meg siden jeg selv er lærer. Det blir ekstra nært og gripende. I området rundt en stillehavsøy er det borgerkrig og de mest grusomme ting skjer rundt dem. Volden når også det lille samfunnet, men på magisk vis klarer forfatteren- gjennom denne læreren og eleven som forteller om sine opplevelser- å skape et magisk univers i klasserommet. Der får de fred fra virkelighetens gru og får drømme, ta del i og skape sammen. Og læreren baserer omtrent hele sin undervisning på Charles Dickens´roman Store forventninger! De lever virkelig gjennom denne fiksjonen, gjennom denne Mister Pip som er hovedperson i Dickens roman. Jeg leste denne boken på hyttetur, hadde med meg for lite lesestoff og måtte spare litt på sidene…Det ble en underlig blanding av fortryllelse og fortvilelse å lese. Både grusomt og fantastisk. Slik livet også er…? I sannhet berikende lesning! Eleven i boken er jeg-personen, hun lærer alt om Dickens da hun blir voksen. En selvsagt bok å lese i Dickensåret! Og nå er jeg halvveis i originalen "Store forventninger."