En annerledes og i utgangspunktet interessant måte å fortelle på hvor ulike karakterer bidrar med sine perspektiver og sammen tegner et bilde av oppvekst, venner og familier. Det er noen gode skildringer her: gnisninger mellom karakterene og det vi kan føle når de vi bryr oss om byr oss i mot. Dette vil nok mange kjenne seg igjen i. Dessverre trekker konfliktsituasjonene voldsomt ut, det blir kjedelig fordi spenningen mellom personene går over fra å være noe autentisk og i øyeblikket, til å være noe som blir kunstig holdt i live av forfatteren. Krangler varer og varer, tilsynelatende med det mål å understreke hvor frustrerte karakterene er. Det er dessuten noe målløst over konfliktene - personene forstår ofte ikke selv hvorfor de krangler slik de gjør. "Jeg forstår ikke hvor dette kommer fra" synes å være mantraet, og da blir jeg som leser også litt oppgitt. Forfatteren er så opptatt av å formidle hvordan relasjoner kan være slitsomme at han ender opp med å overdrive inntil det langtekkelige.
Denne boka traff meg virkelig. Personskildringene, familiekonfliktene og følelsen av lykke, sinne og frustrasjon var så på kornet at det til tider var litt skremmende. Jeg gleder meg til fortsettelsen!
Det er en fabelaktig bok, men etter Skråninga og alt skrytet her inne hadde jeg kanskje trodd den var enda et lite knepp bedre... Der Skråninga er ren kunst (og den beste norske romanen jeg har lest på veldig mange år) er dette veldig godt håndverk, hvor jeg sitter igjen med en følelse av at noe er litt uforløst. Men jeg gleder meg virkelig til å lese fortsettelsen.
Jeg synes først og fremst dette er en ekte, ærlig og tidvis vond bok, om ungdomstid, beskrevet på Tillers unike, vare måte, persongalleriet er flotte, ekte mennesker, med feil og sår, troverdig og vakkert beskrevet.
Anbefales.
Jeg er snart ferdig med dennepå lydbok... Han har mange gode personskildringer, og et obersvant blikk, men det stopper dessverre der" Jeg er mektig lei av "Sa hun" , "Sa han", "Sa hun". Jeg har de to neste på lån fra biblioteket, men har ingen hast meg og kaste meg over de,,,
Med hans personskildringer og oppservante blikk kunne det vært så mye mer!
Helt midt på treet, og jeg skjønner nok en gang ikke hvorfor disse bøkene er så populære?
Noe av det jeg liker med denne boka, er at alle karakterene egentlig er ganske usympatiske. Både Jon, Silje, Arvid og David selv framstilles som karakterer som tidvis oppfører seg arrogant og irrasjonelt - akkurat som i virkeligheten. Alle karakterene er realistiske og gjenkjennbare. David, den egentlige hovedpersonen, møter vi kun i brev og derfor må vi gjøre oss opp en mening selv om hvem han er. Det er en interessant oppgave, som sier noe om hvor forskjellig mennesker kan oppfatte ting.
En av de mest åpenbare tegnene på det er forskjellen i hvordan Jon, Arvid og Silje skildrer forandringen i Berit, Davids mor, da hun begynte å interessere seg for litteratur, kunst og andre ting hun tidligere ikke hadde forstått seg på. Jon tolker dette som en måte å forsøke å tilnærme seg David på, en måte å knytte bånd med en sønn hun føler er i ferd med å gli fra henne. Arvid tolker dette som et utslag av det han mener er forelskelse i kateketen i kirken, en kulturbevisst og kjekk ung mann som Arvid er overbevist om at Berit var forelsket i. Silje, på sin side, tolker dette rett og slett som en slags midtlivskrise. Tre mennesker med fullstendig forskjellig forståelse.
Dette var en god bok, selv om de indre tankeprosessene av typen "nei, nå må jeg skjerpe meg, nå må jeg slutte" kanskje gjentok seg litt for ofte i samtlige kapitler - likefullt er de realistiske innsyn i menneskenes hjerner.
Jeg gleder meg til å lese bok nummer to!
Omsider har jeg somlet meg til å lese Carl Frodes Innsirkling 1. Jeg har nr 2 på bordet, klar til å leses. Bøkene har stått for lenge i hylla, men siden nr 3 er klar i butikkene nå, og på vei til meg i posten, er timingen god. Den som venter på noe godt osv. Innsirkling er ikke nødvendigvis noen lett bok å lese, selv om det både er humor, førnøyelige scener, vonde scener, kjedelige scener, interessante oppvekstskildringer, dype filosoferinger, småbytrønderske vulgariteter og mye mer…
Jeg trenger å notere en slags oppsummering av innhold og inntrykk før jeg går videre til neste bok i trilogien. Kort oppsummert så handler boka om David som har mistet hukommelsen. Han setter inn annonse i avisa og ber folk som kjente/kjenner ham om å skrive til ham.
Tre personer skriver til ham. Det er ungdomsvennene Jon og Silje og stefaren Arvid. Gjennom deres brev og beskrivelser av hendelser i nåtid blir vi kjent med dem, David gjennom dem, og andre viktige personer, som mødrene til Jon, Silje og David først og fremst.
De tre ungdomsvennene var litt annerledes, de var frie ( skulle være), testet grenser, var en slags kunstnere, freaks, outsidere, opprørere i småbyen Namsos.
Mine inntrykk av dem er som følger:
Jon- hadde talent for musikk og spilte bass, men drev det aldri til noe. Han var dyster, sårbar, og hadde noen selvmordsforsøk. Vennene trodde han bare gjorde seg til for å få oppmerksomhet. At han sugde dem for energi med sine spill for galleriet, nok til at de til slutt ble lei av ham. Jon var også forelsket i David, mens David bare eksperimenterte seksuelt.
Silje - virket som en ganske tøff jente, som hadde et forhold til David like før og etter at Davids mor Berit døde. Hun og David mistet kontakten da de begynte å studere på forskjellige steder. Siljes mor var en slags kunstner, og det var ofte fest og mange kunstneriske og bohemske folk hjemme hos Silje som trekløveret sugde viten av. Silje giftet seg med Egil, og på slutten av boka har Egil og Silje en stygg krangel som det er slitsomt å lese. (så dumme folk kan være, så mye dritt de slenger , så mange unødvendige misforståelser og drama de lager, tenker jeg)
David- den kompromissløse kunstneren, som leker med folk , eksperimenterer med folks følelser og reaksjoner som en del av sine "kunstverk". Som tar ting ut. Som ikke vet hvem faren er, som fantaserer om at han er overgriper, at han er resultat av en voldtekt. Som har så mange sære ting for seg at både Arvid og Berit blir bekymret. Men også Silje tenker tilbake på det hun ikke så da, men som nå føyer seg inn i bildet av en ung manns utvikling av en psykisk lidelse. Silje lurer på om hukommelstapet til David også er iscenesatt som en del av hans Kunstprosjekt.
Om vi får svar på det, vet dere som allerede har rukket å lese Innsirkling 3. Selv har jeg lest flere anmeldelser og intervjuer med forfatteren den siste uka, og skjønner at det er noe stort på gang.
Ingen tvil om at Tiller skriver godt, dypt, tar folk og situasjoner på kornet, og det er en bok hvor jeg må tenke en del underveis, stoppe opp, lese noe om igjen, få med med språklige gode setninger og passasjer, nyte, irritere meg, som for eksempel over kranglescenene mellom Egil og Silje. (hold opp, kan dere ikke bli ferdige snart? ) samtidig som jeg lar meg fascinere over måten han forteller på, gjentagelsesgrepene- når Silje sier til seg selv gang etter gang hvor impnert hun er over seg selv som sier det hun gjør, at det bare datt ut av henne og hun ikke skjønner hun sa det hun sa.. for eksempel.
Jeg vet enda ikke helt hvilket prosjekt Innsirkling er. Om det er en studie i menneskelig skrøpelighet og mørke sider, om dysfunksjonelle relasjoner og familieforhold, om annerledeshet, eller om det bare er en oppvekstskildring fra Namsos, dog med en original vri. Skjønt jeg tror prosjektet er større enn det. Selv om Namsos for meg er spesiell, da jeg ble født der. Jeg vokste ikke opp der. Men jeg har noe slekt der fortsatt.
Og det er noe med det også, at jeg blir litt forstyrret i lesingen siden jeg tenker mer på Namsos enn jeg ville tenkt om en annen hvilken som helst by som ble beskrevet i en roman.
Mitt bloggnotat HER
En fantastisk idé som jag önskar att jag hade kommit på själv! Bra att det är olika inläsare för de olika personerna, men jag tycker att det är alldeles för mycket transportsträckor där jag tappar lyssnandet och börjar tänka på andra saker. Så helt plötsligt glimmar det till och det händer nåt som gör att jag blir fascinerad av berättelsen ett tag. Ojämn skulle jag nog säga.
”Innsirkling”, Carl Frode Tiller
”Født sånn, eller blitt sånn?”, er eit uttrykk som har festa seg i det norske språket etter ein tv-serie med same namn. Mine tankar gjekk til denne no medan eg las boka.
Viss du vaknar med hukommelsestap, ikkje huskar det slag av ditt tidlegare liv, og du i tillegg får vita at mor di er død for lenge sidan, og at ingen veit kven din biologiske far er - ja kva gjer du då? Ringer Harald Eia kanskje? Neppe.
Ein langt betre ide er å setja inn ei annonse med bilde av deg sjølv, og håpe på at nokon kan fortelje deg kva kar du er. Håpe at folk skriv til deg – om deg.
Breva kom, og denne boka var ”litt vanskeleg å leggja frå seg” - for å seie det sånn. Ikkje fordi ho var så enormt bra, heller fordi eg brukte mesta halve boka før eg kom skikkelig inn i ho – og hadde faktisk lyst til å leggja ho frå meg – men fekk det ikkje til.
Han skriv veldig godt, det er eit spanande prosjekt, er svært god til å skildre det nære og det sarte – ja, og det svarte også. Veldig god på det.
Grunnen til at eg sleit var at ho var so oppstykka, og det kravde mykje konsentrasjon. Eg hadde vanskar med å skjøne kven som var kven i disse breva. Hovudpersonen var den mest distanserte i heile boka, og det var no litt tøft etter kvart eg kom inn i det og skjøna opplegget. Breva skildra livet til hovudpersonen, litt kva han hadde gjort, men mest kva han hadde opplevd, det som hadde skjedd rundt ham, og korleis dei oppfatta han, i gode person- og miljøskildringar. Gode tidsbilete var der og – veldig gode, og han fekk også fram mange gode bilete galleriet i boka hadde i hovudet – akkurat slike saker som so mange andre også har hatt i hovudet.
Er glad for at eg fullførte boka, men blir overraska om eg ein dag sit her og les i Innsirkling 2 - men so er no det slik at eg likar no overraskingar eg då ;-)
Tung...så innmari tung å lese! Er det blylodd festet på hver side? Det tok meg i alle fall en evighet å lese de knappe 300 sidene. Jeg vet ikke om det er nynorsken som er grunnen, men jeg likte ikke denne boken.
Når sant skal sies, så treffer den noen sider av meg som jeg kjenner meg litt igjen i.
Tiller skriver, i alle fall i denne boken, med få punktum. Han deler opp setningene med overdreven bruk av komma. Jeg liker ikke det. Middels karakter fra meg.
Det er sjeldent jeg leser så nyanserte og realistiske personskildringer. Dette er feilbarlige karakterer med rot i virkeligheten.