Bokelskere.no

Marit Christensen løste dette på en god måte under ganske spesielle forhold, etter min mening, og jeg er ikke enig i kritikken som skrives om forfatteren. Ja det var en del utropstegn i teksten, men det fungerte egentlig greit for å få frem et poeng. Jeg synes også at hun argumenterte bra for hvorfor hun valgte å gi ut boka.

En frastøtende biografi. Hvis det lille som ble omtalt om henne i media var belastende, kan man lure på hvordan hun ville opplevd utgivelsen av denne boka. Marit Christensen gir inntrykk av å ville hjelpe, men skriver svært nedlatende om sitt biografiobjekt og har tydeligvis ikke blitt holdt tilstrekkelig i tømmene av Aschehougs redaktør (historien var kanskje for verdifull til å stilles kritiske spørsmål til?).

Dette ble en merkelig opplevelse for min del. Jeg har alltid likt biografier og å lese om virkeligheten. Her ble det for mye annet for min smak, jeg datt ofte ut av handlingen og lurte "hva er det egentlig jeg leser om nå?"

En bok som ikke skulle vært utgitt.

Noen bøker vet jeg hvordan jeg kommer til å reagere på allerede før jeg leser dem. Dette er en slik bok - en bok som jeg leser av den enkle grunn at jeg vil også vil mene noe om den, og da må jeg i rettferdighetens navn lese den først.
Den oppfylte alle mine forventninger: uvesentlig, pjatt, dårlig fyllmasse, forfatterens forsøk på å skrive seg selv inn i historien... nei, nei, nei - terningkast 1 fra meg er like uvanlig som terningkast 6 - men gratulerer til Marit Christensen, terningkast 1 her altså!

Hvis du er interessert i å lese om Behrings seksuelle debut, oppblåst mage, urinveisinfeksjoner og unødvendig pjatt fra forfatterens eget liv, vil jeg anbefale boka. Hvis ikke: Styr unna. Jeg skjønner godt at Behring ble misfornøyd med resultatet, for i boka virker hun både naiv og rasistisk. Hun forteller om episoder hvor hun er helt sjokkert etter å ha hentet Anders i barnehagen, der han satt i et rom "med mange negerunger", og at det er viktig å omgås mennesker som er av samme "klasse" som en selv. At Behring har slike tanker etter å ha vokst opp i et barnehjem, og senere i en lutfattig familie hvor alle sammen delte seng, synes jeg er relativt kvalmt. I tillegg til dette er Christensens språk elendig, og boka er full av ufullstendige setninger. Christensen er også flink til å dele litt for mye, blant annet at hun synes at Behring brukte litt for mye rouge i kinnene, og at hun selv hadde en venninne fra barneskolen som het Marit. Boka er lite gjennomført og burde etter min mening aldri ha sett dagens lys.

Det er bare å gratulere Marit Christensen med å ha skrevet en bok om seg selv og sin egen (selvopplevde) fortreffelighet. Historien om Wenche Behring Breivik finnes også mellom disse permene, men den er usammenhengende og periodevis detaljert til det meningsløse. Dette er ikke offentlig skittentøysvask, det er en beskrivelse av et virkelig menneske sin bremsespor i underbuksene som er til vask. Det er bare ubehagelig. Samfunnet har kanskje behov for historien til familien som ble rammet da deres sønn, bror og slektning gjorde seg selv til etterkrigstidens verste drapsmann - men denne historien burde ikke blitt publisert.