Bokelskere.no

Super bok som allerede har fått masse fortjent god omtale.

Muligens en merkelig sammenligning, men boka minnet meg om å spille Hearthstone; Morsomt og spenndende der planlegging, rekkefølge og konsekvenser betyr alt :)

Ein gang i ei uspesifisert framtid, ikkje så skrekkeleg mange tiår frå no, er det satt i gang eit romprogram, Ares-programmet, med bemanna ekspedisjonar til Mars. Den tredje av desse ekspidisjonane må avbrytast ganske tidleg etter landing og etablering av base grunna ein frykteleg storm. Ein av astronautane, Mark Watney, blir tatt av stormen. Dei andre fem astronautane har all grunn til å tru at han har omkome, og må forlate planeten for å berge seg sjølve. Men Watney overlever. Problemet er at han har berre mat nok til å overleve i rundt 10 månadar, medan det vil ta årevis for neste ekspedisjon å nå fram til Mars. Det vil seie, dette er berre eit av mange problem.

Dette kunne fort ha vært oppskrifta på ei dårleg bok. Men den er ikkje dårleg i det heile, tvert imot. Forfattaren Andy Weir virkar å ha satt seg godt inn i alle detaljar omkring romfart, og legg fram hendingane på ein overtydande måte. Der er mykje teknologi og naturvitskap i skildringane, men det er forklart på ein måte som bør gjere det overkomeleg å forstå sjølv for lesarar utan særleg interesse for slike tema. Og for ein halv-nerd som meg sjølv er det vanvittig morosamt.

Rett nok er det ikkje alle skildringane som involverer t.d. kjemi og termodynamikk som heng saman, eg gjeng ut frå at det i enkelte tilfelle er gjort for å gjere det lettare for lesaren, i andre tilfelle for å kunne la helten leve vidare. Men dette ser eg stort på. Hovudgrunnen til at eg ikkje trillar ein 6’ar på denne boka er språket. Ikkje først og fremst den litterære kvaliteten, eg er ikkje «feinschmecker» nok til å setje fingeren på noko her, men rett og slett måten Watney ordlegg seg på. Han høyrest ofte meir ut som ein college-student enn som ein astronaut. Ikkje det at eg har snakka med så mange astronautar, men eg ville ha venta ein litt annen tone i loggføringa av hendingar.

Likevel, ein kan ikkje anna en å applaudere Weir for å ha skapt ei fantastisk spanande bok, med ei handling som er tufta på tilforlateleg naturvitskap heller enn på vidløftig fantasi. Bravo!

Årets lesehøydepunkt fant jeg via ekstatisk omtale på Goodreads: «The Martian» av Andy Weir. Boken blir solgt inn som «Cast Away meets Apollo 13″ og det er ikke så langt unna sannheten. Weirs historie er imidlertid langt festligere enn de to nevnte. Utrolig nok. Hvor morsomt kan det liksom være å lese om en astronaut som blir etterlatt alene på Mars? Uten sjanse til å overleve? Uten nok mat, vann eller oksygen? Følgende beskrivelse høres jo ikke spesielt lystig ut:

«Six days ago, astronaut Mark Watney became one of the first people to walk on Mars. Now, he’s sure he’ll be the first person to die there.»

Bokens hovedperson, Watney, viser seg imidlertid å være en astronaut av det svært underholdende slaget. Han er vanvittig morsom og usedvanlig kreativ. Kreativ nok til at skjebnen hans ikke nødvendigvis er så åpenbar som det kan synes i starten:

“If the oxygenator breaks down, I’ll suffocate. If the water reclaimer breaks down, I’ll die of thirst. If the Hab breaches, I’ll just kind of explode. If none of those things happen, I’ll eventually run out of food and starve to death. So yeah. I’m fucked.”

Forfatter Andy Weir trodde ikke på napp hos noen forlag og la boken ut på sin egen nettside samt for salg til billigste mulige pris på Amazon. Så tok det av. Boken skjøt oppover de digitale bestselgerlistene som en rakett (…) og forlaget som sikret seg rettighetene til den analoge versjonen kunne glede seg over at også den ordinære utgaven gjorde det usedvanlig godt. Så godt at Hollywood meldte sin interesse. I 2015 kommer det dermed film med Matt Damon i hovedrollen. Ettersom Aksel Hennie har fått en birolle kan vi nok også vente oss at filmen får godt med omtale her hjemme.

Boken kommer på norsk via Pantagruel forlag i mars 2015.

Hvorfor er boken så morsom? Det er ikke helt enkelt å forklare. Men denne lille passasjen om musikkvalget hans er ganske beskrivende:

«I got really bored, so I decided to pick a theme song! Something appropriate. And naturally, it should be something from Lewis’s godawful seventies collection. There are plenty of great candidates: “Life on Mars?” by David Bowie, “Rocket Man” by Elton John, “Alone Again (Naturally) by Gilbert O’Sullivan. But I settled on ‘Stayin’ Alive’ by the Bee Gees.»

............

Romanen fikk meg selvsagt også til å lete fram Spotify-spillelisten min med sanger som kunne passet godt til både måne- og Mars-utflukter. Det viser seg at det er skrevet forbløffende mange sanger om temaet. På bloggen min har jeg ramset opp mine 15 favoritter, sanger som kanskje hadde passet bedre for astronauten enn den store discosamlingen han er tvunget til å høre på der oppe på den røde ørkenplaneten...

Short summary of the review: This book is absolutely fantastic. Andy Weir has written a masterpiece which will keep you thrilled through all of its pages. If there is one book with a space-theme you should read, this is it.

"I'm stranded on Mars.
I have no way to communicate with Earth.
If the Oxygenator breaks down, I'll suffocate.
If the Water Reclaimer breaks down, I'll die of thirst.
If the Habitat breaches, I'll kind of just explode.
If none of those things happen, I'll eventually run out of food and starve to death.
I'm screwed."

The story starts in medias res, jumping straight into the action. Our protagonist, Mark Watney, is a lone soul stranded on Mars after a sudden, devastating storm. The crew he originally arrived with is in orbit above the planet, and will be departing for Earth within hours. Mark Watney is screwed. He has no way of getting off the planet. In addition, he has only a limited supply of food, water, air and (basically) anything else. Worst of all: he has no way of communicating with anyone. He is completely in the dark.

The reader is fed information about Watney's progress through "entry logs", dated from SOL 6 (SOL means "length of its solar day", essentially one day on Mars) and onward. These entries present themselves like diaries, where we get insight in some of Watney's thoughts, current situation and what he has been doing.

I will not give away more of the story or the other methods of story presentation. The author excels at building suspense and immersion. The characters are interesting, and Weir's technical accuracy is astonishing. There are sudden twists and turns in the story which will keep you hooked through its entirety. This is one of those rare jewels that you just can't put down until you're done reading. You will read about an astronaut faced with impossible odds, dangerous obstacles and imminent (risk of) death.

So wrap yourself in blankets, make a hot beverage and prepare for some cold, lonely nights on Mars. I hope you will enjoy your stay.

Synes du karakteren til Tom Hanks i Cast Away hadde det kjipt? Møt Mark Watney. Han har blitt forlatt på Mars. Tidligere i år så jeg litt snakk om boka på goodreads. Den så ut til å høste veldig mange høye karakterer. Jeg lot meg overtale (greit, det var ikke vanskelig, jeg liker science fiction, og jeg liker overlevelseshistorier), og det var jammen fornuftig. The Martian er en heseblesende thriller som var vanskelig å legge fra seg. Og selv om man ikke skal «judge a book by its cover»: Har du sett noe så flott? Makan.

LOG ENTRY: SOL 6
I’m pretty much fucked.
That’s my considered opinion.
Fucked.
Six days into what should be the greatest two months of my life, and it’s turned into a nightmare.
I don’t even know who’ll read this. I guess someone will find it eventually. Maybe a hundred years from now.
For the record . . . I didn’t die on Sol 6. Certainly the rest of the crew throught I did, and I can’t blame them. Maybe there’ll be a day of national mourning for me, and my Wikipedia page will say, «Mark Watney is the only human being to have died on Mars.»
And it’ll be right, probably. ‘Cause I’ll surely die here. Just not on Sol 6 when everyone thinks I did.

Astronaut Watney finner altså seg selv alene på Mars, med et knippe uststyr beregnet på ham selv og mannskapet han kom dit med. Dessverre dro mannskapet fra ham etter at de måtte innse at han etter alt å dømme var død. Hva gjør man når man er fanget på en fremmed (og fiendtlig) planet uten noe håp om å bli reddet? Vel, man gjør det man kan. Det er verdt å merke seg at Watney er ekstremt ressurssterk. Det er fullstendig logisk: man går igjennom mange tester og prøvelser før man får bli astronaut – og før man får bli med på spesielle oppdrag. Dette er altså ikke direkte sammenlignbart med den stakkars fyren i Cast Away, som egentlig bare er en vanlig fyr. Mark Watney er ikke vanlig. Han er smart og snartenkt, og han klarer å holde hodet kaldt. Andre mennesker ville neppe ha hatt entusiasmen hans.

Det betyr ikke at alt er bare fryd og gammen. Historien fortelles delvis gjennom loggføringene han gjør (altså i førsteperson) og delvis i tredjeperson. I loggføringen får vi innblikk i hva som foregår i hodet hans, vi får beskrivelser av hvorfor han gjør det han gjør og hva han håper kommer til å skje. I tredjeperson får vi gjerne vite ting Watney ikke får vite (problemer han ikke kjenner til enda, for eksempel), og det er med på å bygge opp spenningen. Jeg mistenker at boken hadde blitt i overkant ensforming om vi fikk alt kun fra Marks perspektiv.

Jeg kan ikke egentlig snakke noe særlig om handling uten å ødelegge litt for de av dere som kunne tenke dere å lese den, så jeg skal la det ligge. Men jeg skal si at jeg hadde vanskelig for å legge den fra meg, og etterhvert som plott-elementene bygget seg opp og falt på plass ble det mer og mer spennende, og den siste delen lå jeg oppe og leste til langt på natt. Anbefales videre.

Den hadde dessuten virkelig kledd å bli filmatisert, og hvis internett vet hva det prater om, så blir det film av den, med Ridley Scott som regissør og Matt Damon som Mark Watney. Den må jeg nok se.

Denne teksten ble først publisert på bloggen min.

Om jeg ikke hadde lest en anbefaling fra en leser jeg stoler på så ville jeg aldri vurdert denne boken som aktuell. Men wow, for en strålende underholdende og velskrevet bok. Og så deilig med et premiss som var så til de grader originalt, men realistisk. Og hvem ville trodd det, når premisset er at en astronaut er strandet på Mars. Ingen vet at han lever, og han har ingen måte å kommunisere med jorden. Både karakterer og handling virket - for meg - så autentisk at det vippet over mot virkelighet. Det var engasjerende og spennende. Og jeg kan ikke annet enn å tenke at det kan, og bør, bli en helt vanvittig spennende film. Gleder meg allerede!

I really, really liked this book.

Mark is believable as an astronaut. He’s resourceful and not inclined to panic in a crisis. Before reading the book it seemed to me that the people who didn’t like it wanted Mark to spend more time thinking (or at least logging his thinking) about his family and friends, and generally being more miserable than he seems in the book. I’m glad he isn’t like that. I don’t think that wallowing in sentimentality would Mark any good in his situation. Nor do I think that being the sort of person who did that would be something that made him very likely to be chosen to go on a mission to Mars. Resourceful, extremely competent and calm in a crisis is much more how I perceive real astronauts. Mark fits the bill.

Most of the books is Mark’s journal, but there are also chapters from NASA who are working frantically to get him some help (as soon as they know he’s alive) and from the mission’s space ship both while the other astronauts thinks that Mark is dead and after they learn that he was left behind alive. This adds hugely to the story, just having Mark’s voice would make this a much less interesting and compelling read.

Andy Weir wanted this book to describe a plausible scenario and all the science to check out. I can’t vouch for the science, but to me it seems that he’s gotten most of the stuff right. That is cool!

And it’s a very, very exciting book too. One of the can’t-put-it-down reads, one of the books that had me eating dinner with one hand while holding the book in the other. Kristin more or less gave up talking to me while I was reading it.

I recommend it to everyone who likes exciting, plausible science fiction with a truly likeable and resourceful main character. Henta frå Utsikt frå Lia.