På 70-tallet var Nishta, Laleh, Kavita og Armaiti uadskillelige. De var i opposisjon til styresmakter og skoleledelsen i Bombay. Kommunismen var deres religion.
Tretti år senere har de mistet kontakten, kun Laleh og Kavita holder sammen. Armaiti har flyttet til USA, og Nishta giftet seg med en muslim, og har ingen kontakt med hverken foreldre eller venner.
Så kommer telefonen fra USA. Armaiti har fått er halvt år igjen å leve - hjernesvulst. Hun vil treffe sine venninner fra Bombay en siste gang, så hun inviterer dem over dammen. Problemet er at mannen til Nishta nekter henne å reise. Hvordan kan Armaiti få sitt siste ønske oppfylt? Hun er for syk til å klare reisen til India.
Interessant med godt driv, men synes slutten var litt brå.
[Romanen handler om de fire damene, om forholdene og barna deres, om karriere og leveforhold, men innimellom all denne konkrete handlingen, får en så mye mer.
Jeg syntes det var befriende å lese en bok fra Bombay som ikke var tuftet på kastesystem, fattigdom, sult, slum og fornedrelse. Her skildres en side av India jeg ikke har lest mye om.
Laleh, som er gift med barndomsvennen Adish er begge parsere, en minoritet i landet. Nishta, som var hindu giftet seg også med en venn fra universitetet. Iqubals familie var muslimer men han var ikke praktiserende. Dette skulle komme til å bli fatalt for Nishta, og det er fascinerende å lese om hvordan Nishta ender opp som fengslet i sitt eget hjem. Vi får livaktige beskrivelser av Hindu-muslim-opptøyene i Bombay i 1993, og selv om jeg ikke kan forsvare Iqbal
s oppførsel er det hjerteskjærende det som skjedde med muslimene disse opptøyene på 90-tallet.
Handlingen rommer mye følelser og eksistensielle tanker, og bygger opp til reisen som de tre venninnene skal ta til Amerika for å besøke dødssyke Armaiti.
Alle fire venninnene har sine utfordringer, men det er spesielt Nishta sin historie som bærer boken. Bortsett fra henne, er de andre damene karrierekvinner med gode lønninger, så historien får en helt annen kulør enn andre romaner fra India. En bok til ettertanke, som belyser problemer rundt kvinner som mot sin vilje må ikle seg burka, og holde seg innendørs. Anbefales![1]