Sårt og hjerteskjærende om mennesker som vil, men som ikke får det til.
Dette er årets hittil beste leseopplevelse!
I en tekst som nesten vibrerer får Ingvild Rishøi meg til å leve meg inn i livet til disse hovedpersonene som hun beskriver med stor ømhet. De tre novellene har alle hovedpersoner som prøver så veldig hardt, men som også bærer preg av at de er vant til å mislykkes. Vi møter alenemora som sliter med å få endene til å møtes, han som nettopp har kommet ut av fengsel og som vil prøve å være en god far for gutten sin, og til slutt hun som vil ta vare på de to småsøsknene sine. Rishøi får meg til å følge tankegangen deres på en måte som gjør at jeg kan forstå hvorfor de handler som de gjør. Jeg kan forstå deres merkelige logikk, og jeg sitter hele tiden og håper at de må lykkes denne gangen.
Jeg har tidligere lest novellesamlingene «La stå» og «Historien om Fru Berg» av samme forfatter, og likte også dem. Denne synes jeg likevel utmerker seg som den beste. Språket er vakkert, historiene er gode og beskrivelsene er knappe og presise. Dette ble en ny favorittbok!
Satt rett i magen.
Spesielt den første novellen kan sammenlignes med eldre litteratur, karens jul.
Helt forferdelig hjerteskjærende.. Anbefales ikke å lese når man akkurat har fått barn. Nå må jeg lese noe lettbeint feelgood!
https://lesehjerte.wordpress.com/2015/05/01/tre-historier-tre-liv/
Dette er ikke helt min type litteratur, men her er likevel min mening siden jeg også er groruddøl:
Teksten "Seksti minus førtifem er femten. Femten kroner igjen." (side 9) i den første novellen var for knapp for meg; jeg måtte bla tilbake til den flere ganger før jeg forsto den. Jeg opplevde noen tekster om Alex som overflødige idet jeg oppfattet novellens tema som forholdet mellom mor og datter. Jeg tenker spesielt på tekstene på sidene 11 (bortsett fra opplysningen om hvordan datteren fikk sitt navn) og 24-25.
Novelle 2 ga et vagt inntrykk på meg for jeg glemte hva den handlet om etter å ha lest den ferdig. Saksopplysning: Jeg tror ikke menn blir flaue av å høre en jente tisse (side 46). I slutten av novellen dukker en reddende engel opp slik som i de andre novellene.
Jeg syntes novelle 3 var den beste av de 3 novellene. Jeg hadde problemer med å skjønne hvem Mehmet var (side 88).
Omslaget forestiller hva? Er det ben i lufta eller en strømpebukse i vinden? Jeg antar det siste for inne i boka fins et bilde av en tørkesnor. Men hva er avbildet øverst på omslaget? For øvrig syns jeg at det ikke passer med tørkesnor som illustrasjon for en bok med vinternoveller.
Disse novellene ( og skjebnene) blir jeg ikke ferdig med med det første. Sterk lesing.