I starten synes jeg at dette var en ganske ”søt” fortelling med en liten gutt som beretter fra barndommen sin. Mye av det ”søte” ligger i formuleringene, i det veslevoksne språket. Men det er også en trist fortelling. Da gutten (som sannsynligvis er Gramellini selv) er ni år, dør moren hans brått. Det var en kjærlig mor som gutten var sterkt knyttet til. Derimot er forholdet mellom faren og gutten langt kjøligere. Faren er overhodet ikke i stand til å snakke med sønnen om det som har skjedd. Det samme gjelder de andre i nærmiljøet. Først snakkes det om at moren ”gjør ærender”, så at hun er på sykehuset. Deretter får han oppfatningen om at en ved navn ”Brutto Male” er reist av gårde med henne.
Gjennom hele barndommen går gutten og leter etter en erstatning for moren. Han opplever at hos mødrene til skolekameratene kommer han bare i annen rekke. En stund føler han trøst hos ”frøken” på skolen, men straks han blir eldre blir hun skiftet ut med mannlige lærere, og opposisjonen vekkes i ham. Han har en gudmor, men hun forsvinner utav bildet siden faren ikke liker henne. Faren ansetter en barnepike, Mita, men hun og gutten er overhodet ikke på bølgelengde.
Med faren har han bare fotballinteressen felles. Ellers er det bare ”Belfegor” som herjer i ham. Det er navnet han setter på det indre monsteret i seg. Belfegor tåler ikke tårer, forteller han. Det får ham til å bli hard, gjøre litt slemme ting. Han støter fra seg de menneskene han liker, ”min onkel” som er morens yngste bror og Sveva som en tid er farens kjæreste. Han begynner på universitetet, men følger ikke sine egne drømmer, isteden studerer han jus, noe faren foreslår. Han forelsker seg i jenter. Den første kjærligheten er en selvopptatt jente med et stort selvbilde. Det går ikke særlig bra, ikke studiene heller.
Et vendepunkt i livet kommer da han begynner som løsarbeider i en avis og oppdager at det han virkelig liker, er å skrive. Først går det i reportasjer fra idrettsstevner. Så forelsker han seg på nytt, men jenta har hjertet sitt først og fremst et annet sted. Han kommer til Roma og menger seg med skuespillere og buddhister. Noe senere er han gift og reiser (rømmer) til Sarajevo, en by der krigen herjer. Her møter han på sykehus den lille gutten Salem. Begge guttens foreldre er drept av en bombe. Vår venn vil hjelpe Salem, men før han kommer så langt, dør gutten. Massimo kommer hjem, og ekteskapet hans havarerer. Men så finner han Elisa, og lykken smiler til ham igjen.
Noen år senere er faren blitt kreftsyk. Da han dør, dukker ”Gudmor” opp igjen Gjennom det hun kan fortelle Massimo gjenoppvekkes minnene om moren. Massimo får til slutt oppfylt drømmen sin om å bli forfatter. Men skal han virkelig lykkes, må han ha mot til å konfrontere og ta opp kampen med monsteret han har inne i seg, med Belfegor. Her kommer Gudmor ham til hjelp. Hun viser ham et 40 år gammelt avisutklipp. Her får han endelig presentert sannheten som har vært holdt skjult for ham i 40 år. Det var ikke hjertesvikt som hadde tatt livet av moren hans. Av redsel for sykdommen hadde hun kastet seg ut av vinduet i 6. etasje, en villet handling fordi hun hadde vært fylt av den samme frykten som Massimo heretter blir nødt til å fri seg fra. Til dette trenger han hjelp fra Elisa.
Denne boka blir av mange kalt ”en vakker bok”, selv opplever jeg den ikke akkurat slik. Vel, ble jeg litt fascinert av den veslevoksne tonen i begynnelsen, men etter hvert synes jeg at det hovedpersonen har opplevd, ikke er så enestående at han må bruke hele livet sitt til å synes synd på seg selv.
