Steinbygningen er ingen roman, ingen rettlinjet historie. Teksten gir ingen sammenhengende meningsfull beretning om et menneskeliv. Fraværet av sammenheng er merkelig nok også denne litterære tekstens styrke. De skjønnsomt tegnede bildene er følsomme og ser... .Teksten søker å beskrive det som ikke lar seg gjenfortelles. Den søker etter ord for det å være til, selv når det å være til lenger ikke er å være, men noe annet. Denne tilstanden av noe annet, av å eksistere på den andre siden av det å ha fremtid og ikke kunne speile seg selv i sammenhengende fortid, klarer Asli Erdogan å kalle frem i alle tekstene. For meg er dette sjeldent god skrivekunst.
Den er stappfull av gode sitater, men etter 95 sider måtte jeg bare gi meg. Det blir for tungt, for filosofisk, meningsløse fraser.