Bokelskere.no

Julia er 19år og i sorg etter at mannen hennes Leon døde. Hun har reist til Kina der de egentlig hadde planer om å reise sammen. Hun møter Helen som lokker henne med til Bangkok for å jobbe i brorens bar. En bar der det viser seg at det foregår prostitusjon og andre lyssky aktiviteter.
I et usentimentalt språk får vi et innblikk i kvinners situasjon i Thailand.

Det er en kort lettlest bok med en ganske uhyggelig, trist og rå stemning. Det er mest ytre handling, vi får vite lite om Julias indre tanker. Men hun er ensom, og hun har havnet i et veldig annerledes miljø. Hva kommer til å skje?

Bare nitten år gammel blir Julie, fortelleren og hovedpersonen i Majken Van Bruggens roman fra 2013, enke. Mannen, Leon, blir alvorlig sjuk og dør i løpet av kort tid. Før han ble syk var planen deres å reise i Øst-Asia. Nå som Leon er borte, bestemmer Julie seg for å likevel foreta reisen alene.

Når vi møter henne for første gang, er hun nylig ankommet i Hong Kong. Bak seg har hun en lang togreise med den Transsibirske jernbanen, og foran seg har hun ingen fastlagte planer. Så det koster henne ikke noe å takke ja når Helen, en halv nederlandsk, halv thailandsk kvinne, Helen, tilbyr henne både jobb og et sted å bo i Bangkok, der hun og broren, Frank, har drevet en bar i ti år.

Hvis tilbudet slår deg som mistenkelig, så kan jeg forsikre deg om at van Bruggen aldri utsetter heltinnen for noen større fare enn et ran. Det finner sted i Hong Kong, blir skildret i løpet av de første tjue sidene og koster henne veska og bildene av Leon. Deretter går alt til helvete. Ikke ved at livet til Julie blir farligere eller spennende, men ganske enkelt ved at boken og historien blir kjedeligere, mer uinteressant og uvektig.

Om historien er dårlig, er karakterene enda verre. Julie skal forestille å være nummen etter mannens bortgang, men fremstår bare som en som lar tilfeldighetene rå over seg. Hun er også en av disse litterære karakterene som sjeldent tenker slik normale mennesker gjør. Selv når hun blir vitne til abnormal atferd, forblir hun uanfektet.

Jeg antar at det er meningen at reaksjonsmønsteret skal gjøre henne interessant, uutgrunnelig. Men det gjør det ikke. I stedet vasker det bort den lille troverdigheten boka hadde igjen. Det er uheldig. Mildt sagt.

Av de ca. 200 bøkene jeg har lest så langt i år, er «Bangkok baby» er en av de kjedeligste og mest uinteressante. Jeg angrer på hvert eneste sekund jeg brukte på å lese de hundre og tretti sidene boka består av.

Styr unna.

Intens, konsentrert handling fordelt over få sider og det kritikerne omtaler som et "nakent språk". Boken vekker på en fengende måte oppmerksomhet rundt kvinnesituasjonen i Thailand, men historien som fortelles etterlater ikke noe varig inntrykk for min del. "Bangkok Baby" fungerer fint alene selv om det er en fortsettelse av "Julia og Leon".