Dette er et gjensyn med en bok som jeg leste i ungdommen i Anna-Lisa Amadous oversettelse fra 1963. Seksti år seinere foreligger boka nå i en svært god utgave på nynorsk av Margunn Vikingstad.
Men det er fortsatt krevende å følge handlingen. Den er full av tilbakeblikk, beskrivelser av reiser som bare gjennomføres i fantasien og voldsomme stemningsskifter. Ikke rart at hovedpersonen, Charles Swann, et sted beskrives som alvorlig syk som resultat av forholdet til Odette de Crécy, en tiltrekkende kvinne med en tvilsom bakgrunn. Galskapen topper seg de gangene han ikke får treffe henne når han venter det.
Den vesle kretsen
Allerede innledningsvis støter vi på en rekke karakterer som opptrer i omgangskretsen til ekteparet Verdurin som mottar sine venner og bekjente hjemme hos seg hver kveld i uken. Tilsynelatende raljerer fortelleren over snobberiet og eksklusiviteten som preger dette miljøet. Mange ønskes velkommen, men blir raskt utstøtt om fru Verdurin finner dem «keisame». (I en bokomtale i Klassekampen nylig, gikk det fram at denne inndelingen i sirkler av folk som regnes som inne eller ute fortsatt gjør seg gjeldende i Paris).
Hva så med karakterene? De fleste nevnes med navn, men ikke pianisten som utgjør et fast innslag i kretsen til Verdurin. Han sammenlignes derimot med høyst virkelige pianister i samtiden. Det er ellers en god del «name-dropping» av tidens kjente personer. Det gjelder blant andre Frankrikes president Grévy som holdt til i Élysépalasset 1879-1887. Det betyr at vi kan tidfeste handlingen til det samme tiåret.
Etter han blir stengt ute av salongen til ekteparet Verdurin, spiser Swann lunsj alene på restaurant Lapérouse, som tilfeldigvis har samme navn som gaten Odette bor i. I en parentes nevner fortelleren at restauranten fortsatt eksisterer (1913). Det gjør den sannelig også i 2024.
Swann og Odette: Den musikalske frasen til Vinteuil
Swanns følelelsstormer i forholdet til Odette utgjør drivkraften i denne boka. Skildringen har trekk som jeg først og fremst kjenner igjen fra ungdommen, men Swann er jo godt voksen og har tilsynelatende en god del livserfaring før møtet med Odette. Nærmest lattervekkende er det at forelskelsen har forankring i Botticellis portrett av den bibelske figuren Sippora. Swann framstilles som en kunstinteressert dilletant selv om han skriver på en avhandling om Vermeer.
Først mye seinere opphøyer fortelleren forbindelsen mellom kunsten og livet til noe guddommelig (side 253 hos Vikingstad, side 220 hos Amadou). Musikken, litteraturen, bildekunsten skal følge skjebnen vår og gjøre døden mindre bitter. Dette skjer etter at Swann enda en gang hører Vinteuils sonate bli spilt i selskapet hos madame de Saint-Euverte. Der får temaet eller «frasen» i dette fiktive musikkstykket en ny og utvidet mening for ham og oss lesere. På tilsvarende kan vi bli grepet av enkelte verk som også nevnes, som den tidlige romanen Prinsessen av Cléves av madame de la Fayette eller Johannes Vermeers malerkunst, representert ved «Utsikt over Delft».
Sosiale lag og kretser
I løpet av romanen beveger Swann seg i flere sosiale kretser. Vi blir kjent med to av dem. Den første, ledet av ekteparet Verdurin, har medlemmer fra den øvre middelklassen, leger og kunstnere. Her gjelder det å ha en vittig tunge, men vi opplever også eksempler på brutal mobbing når Saniette og seinere Swann utstøtes av kretsen.
Hos madame de Saint-Euverte går det atskillig roligere for seg, sant å si venter Swann ved ankomsten å kjede vettet av seg blant disse høyadelige menneskene. De fleste er fiktive, men noen, som prinsesse Mathilde, er reelle. Likevel er det dynamitt blandet med høflighetsfrasene. Én gjest klager over Swanns jødiske familiebakgrunn. En annen vil ikke hilse på prinsesse Mathilde av slekten Bonaparte fordi hun regner seg som «legitimist,» det vil si tilhenger av bourbonerne, som sist regjerte i 1830.
Det «arbeidende folk» er dårlig representert i Swanns kjærleik. Et kort øyeblikk møter vi Françoise, kokken i fortellerens familie.
Boka inngikk som felleslesning i Lesesirkelen 2024 her på bokelskere.no.
Der var jammen første bind og første 500 sider lest, av På sporet av den tapte tid. Og det var jo ikke så vanskelig som jeg fryktet. Men vakkert, fornøyelig, morsomt, følelsesladet, ...
Jeg har lyktes med å lese alle bindene av På sporet av den tapte tid denne våren. Andre forsøk da lyktes det. Og det gikk på tre måneder. Jeg ble så til de grader hekta!. Takket være omtaler av andre og spesielt Tore Renberg som ufarliggjorde det med måten han omtalte bøkene på tror jeg hadde mye å si. Jeg lo og gråt og frydet meg over vakre setninger og fantastiske beskrivelser av personligheter jeg aldri vil glemme. Noe av det mest rørende og som gjorde dypets inntrykk på meg var bestemorens dødsleiet som han beskriver så du aldri kan glemme det) Det går godt an å ta opp en bok og bare slå opp i et kapittel og ha stor glede av å lese løse brokker etter å ha lest det en gang igjennom. Jeg innrømmer jeg sleit litt når han skriver lange avhandlinger om militær strategi, men jeg gikk på med friskt mot, og etterhvert ble det fasinerende. Men noe krevende ……
Men en stor opplevelse har det vært og jeg var jo litt stolt når bibliotekaren graturlerte meg hjertelig når jeg leverte inn bind 12. Men som sagt jeg har jo bare kost meg!!!!!! Det er ingen bragd.!!
Til en viss grad selvbiografisk, en skildring av en kunstners søken tilbake til barndom og oppvekst. Tiden er en sentral faktor, likeså de fantastiske digresjonene som blander og kontrasterer sansekvalitetene mellom kinetiske og organsiske, taktile og auditive. "Et vindpust fikk en ravn til å fly opp og falle ned igjen langt borte, og mot den bleknende himmelen syntes de fjerne skogene enda blåere, som om de var malt som veggdekorasjoner mellom vinduene i et gammelt hus" - blir ikke vakrere enn dette. Leste den norske oversettelsen av Anne-Lisa Amadou, utgitt på Gyldendal Forlag
Det var ikke tiden til denne boken nå. Den settes i hyllen : "Skal nok lese en dag", for jeg ser kvaliteten, men den fenget ikke nok nå.