Bokelskere.no

Noen ganger åpner du ei bok, og så er det som å komme hjem! Du tar av deg skoa, setter deg til rette i sofa’n eller godstolen og bare er, mens du leser og leser. Slik var mitt møte med denne essaysamlingen av Levi Henriksen.

Et essay er en tekst som stiller spørsmål, enten ved kjente forestillinger eller aktuelle saker. De kan være et såkalt saksessay, der saken er i sentrum mens forfatteren holder seg mer i bakgrunnen. I et personlig essay derimot, er forfatteren så absolutt tilstede, det er skrevet i jegform og bygger gjerne på personlige erfaringer og refleksjoner.

Da er det kanskje ikke så rart at jeg føler at jeg har blitt bedre kjent med denne Kongsvinger-gutten, journalisten og pinsevennen, etter å ha lest boka hans fra 2012. For han byr virkelig på seg selv i denne samlingen der han skriver om alt fra valget av bilmerket til de forskjellige hovedpersonene i romanene sine, til hans mors valg om å klippe håret og å gå med benklær i pinsemenigheten, via tyskopplæringa til sønnen. Og visste du at “Ingen kan synge blues som Arne Scheie”?

Videre skriver han om bilen sin – en amerikaner med farge som muggen kneip, importert fra Texas. Og om det å miste sin far bare uker før han selv ble far og at faren fremdeles kalte han for “guttungen”. Han skriver også om sitt forhold til Gud og Gudstjenesten. Og om fotball, musikk og mye mer.

Vegard Ulvang sa en gang at han trodde at mennesket blir preget av det landskapet det vokser opp i. Det tror jeg han har rett i. Kanskje er det derfor denne innlandsjenta og skaubygdingen finner seg så godt til rette i tekstene til en av Hedmarks store forfattere.