Bokelskere.no

Eg pleier å avbryte bøker eg ikkje likar. Men denne las eg ut likevel, etter kvart kanskje mest fordi språket var så irriterande at det vart lærerikt å studere det, både på det stilistiske planet og det biletmessige.

Ellers trur eg vi kan kalle det ein psykologisk-realistisk roman om utruskap. Det som sit igjen etter lesinga er nokre teikningar som elskerinna hadde laga av jeg-personen som hadde sex med henne, og desse hadde ho vist til broren, men det vart omtrent berre nevnt i ein bisetning, sjølv om det verkar å vera heilt sentralt for å forstå psyken hennar og tilhøvet dei imellom.

Teksten forsøker dessutan å tematisere noko om mediesamfunnet, som tydelegvis ikkje har vore heilt vellukka, for ein av dei siste setningane må påpeike følgande: «Jeg leste brevet hans flere ganger, og opplevde en dyp uhygge og uro også ved vår samtid og ved meg selv».