Bokelskere.no

Berge med Jan Kjærstad er den første boken jeg har lest av forfatteren. Den var bra. Ikke glimrende eller fantastisk, men ganske enkelt bra. Erfaringen gav en viss mersmak og hva var vel da mer naturlig enn å gi seg i kast med første bind av Kjærstads hyllede trilogi om Jonas Wergeland, «Forføreren».

Jeg har ikke leste lenge i denne boken før jeg får en slags fornemmelse av at «noe er galt». Det har å gjøre med hvordan personene oppfører seg, hvordan de forholder seg til hverandre og den oppstyltede og kunstige dialogen.

For eksempel fortelles det tidlig i boken om en reise den 8 år gamle Jonas gjør til Rakkestad med sin jevnaldrende venninne Nefertiti (originalt skal det være). Under reises gang fisker Nefertiti frem et munnspill og fremfører en melodi av Duke Ellington. Hallo! Forfatteren skal altså ha oss til å tro at en 8 år gammel jentunge under første halvdel av 60 tallet fortolket Duke Ellington! Nei, dette er noe som kun kan skje i forfatterens fantasi. I virkelighetens verden ville hun spilt noe av Beatles, Rolling Stones, Hollies eller noe lignende. Veldig søkt. Den samme Nefertiti erklærer veslevoksent og gammelklokt under reisens gang at «alle steder inneholder et eventyr». Og for Jonas selv må reisen til Rakkestad ha vært en sjelsettende opplevelse, for: «Fra Rakkestad kunne jeg se hele verden». Hva han nå i alle dager måtte mene med det. En ting er ihvertfall sikkert. Kjærstad er ute av stand til å beskrive barn på en troverdig måte.

I en annen scene møter den unge Jonas en fremmed kvinne på gaten. Det viser seg at hun er malerinne og insisterer på å male ham. Han blir med henne hjem til atelieet og får beskjed om å kle av seg. Under prosessens gang virker damen veldig opptatt av å studere hans penis, men selve maleriet ender opp som en portrettmaleri, altså begrenset til ansiktet. Denne scenen virker fullstendig skrudd og bizarr. Men slett ikke på noen morsom og sjarmerende måte. Bare utroverdig.

I det hele tatt dreier mye seg om Jonas sin penis, som visstnok skal ha helt magiske egenskaper. Så da kopuleres det jo en del. Og Jonas tar for seg. Etter en lang og blomstrete skildret samleiescene får Jonas behov for å beskrive det kvinnelige kjønnsorgans spaltede form metaforisk. Han gjør det ved å erklære at kjønnsorganet kan sammenlignes med «spalting av atomet». Du verden! Her må vel forfatteren tenkt omtrent slik: «Hva annet er det som kan spaltes? Jo, atomet. Da bruker jeg det».

Etter dette fikk jeg nok. Prøvde å tvinge meg videre, men det var akkurat som å møte massiv fysisk motstand. På side 147 lukket jeg boken for aldri mer å åpne den.

I denne boken virker all menneskelig kontakt og relasjon merkverdig konstruerte og kunstig. Dialogene er oppstyltet og tilgjort. Handlingen tas plass i et litterært univers uten noen som helst forbindelse eller overgang til virkelighetens verden. Fortellingen virker antiseptisk, uten lukt, smak eller farge. Boken er i tillegg full av personer som konstant lirer av seg «visdomsord» og «dypsindigheter».

Og denne Jonas selv da. Han beskrives som en enestående begavelse. Dyktig pianist. (Goldbergvariasjonen med en touch av Duke Ellington - intet mindre). Kretsmester i høydehopp. Belest og klok som få. Et tiltrekkende ytre. Og så denne penisen da. Han er rett og slett uutholdelig.

Kjærstad er jo en anerkjent forfatter. Kanskje regnet som en av våre beste nålevende, men for meg ble dette en skrekkelig opplevelse.

Helt spesiell roman, og veldig medrivende

Wergelandbøkene er vel omtrent Kjærstad på sitt verste. En trilogi full av påtrengende svulstige og usannsynlig definerende overgangsriter og destillater av menneskelige følelser. Jeg kom meg så vidt gjennom dem alle, nærmest som et pliktløp.