Viser 11 til 13 av 13 omtaler
Helene Uri er ute med en ny roman som utforsker det biografiske. Denne anmeldelsen er opprinnelig skrevet på min blogg Kasiopeiias bøker.
Helene Uri er et kjent, etablert forfatternavn. Med mange års erfaring fra språkvitenskap ved Universitetet i Oslo har det en tendens til å gripe inn i hennes fiktive univers også. Denne boken er intet unntak. Allerede 1995 debuterte hun som ungdomsbokforfatter, mens hennes første roman kom ut for ikke mindre enn 12 år siden. Årets bok, Rydde ut, er utgitt på Gyldendal, og eksemplaret jeg har lest er et leseeks.
Ellinor Smidt skal til finmark for å gjøre studier på det samiske språket. Der oppe blir hun kjent med nye mennesker og nye sider av sin egen familie. Det var dette Helene Uri satt og skrev om da hun ble gjort oppmerksom på at hun selv hadde samiske aner. Det biografiske grep inn i det fiktive og i boken lar Uri de to fortellingene løpe parallelt.
Det er med blandede følelser jeg leste denne boka. Til tider skriver hun sterkt om tapet av sin mor, savn og vonde følelser. Så vekseler hun tilbake til den fiktive historien som ikke vekker min oppmerksomhet noe særlig. Ellinor er ganske intetsigende, og de lange utgreiingene om mennesker som har levd for lenge siden (eller som i Elinors tilfelles ikke i det hele tatt) er under middels interessante.
Det er ikke ett eneste rom som ikke er preget av henne. Jeg prøver
badet. Først det store, ved vaskene står en parfymeflaske hun en gang
gav meg fordi hun hadde så alt for mange. Hun fikk stadig eau de
cologne til jul, for, som hun sa, hva skal man gi gamle damer utenom
sherry og godlukt? På det lille badet står en balsam hun ville vi
skulle prøve. Schwarzkopf – så effektiv, og så lukter den så godt,
påstod hun. På do kan det ikke være plass til noen minner? Men jo.
Speilet som henger over vasken, kjøpte jeg på loppemarked på Ullevål
skole da jeg var nitten år og fremdeles bodde hjemme. Både mamma og
jeg gikk på Ullevål. Det var vår skole.
Det er ikke lenge siden Uri selv mistet sin mor og sorgen knyttet til dette skriver hun åpenhjertelig om. Til tider er det vondt, vakkert og skjørt – det er de bitene jeg liker best. Der hverdagen glir over i minner og universelle følelser ligger som klangbunn. Som avsnittet over, det sier mye mer enn hvilken skole Helene Uri og hennes mor gikk på.
De andre delene jeg liker godt er det hun skriver om skrivingen – hvordan karakterer som Ellinor og Kåre (den staute nordlendingen hun forelsker seg i) trer frem og hvordan Uri skaper deres univers. Til tider reflekterer hun også over egen skriving:
Jeg har alltid hatt en tendens til å skifte mellom present og
preteritum når jeg skriver. “Kåre mente selv at han om mulig var en
enda bedre kokk enn elsker. De delte av og til en flaske vin eller tar
et glass akevitt. Hun dusjer på hans bad med varme i gulvet og myke
frotéhåndklær. Ellinor lister seg hjem. Hun nynnet igjen.” Presens og
preteritum i et evig rot. Ofte er de to tempusformene nærmest
fullstendig utbyttbare i min fiksjon. For mamma er det bare
preteritum nå. Jeg glemmer ikke lenger at hun ikke lever. Det er gått
to måneder i dag siden hun døde.
Dette er en blandet bok, på flere måter. Jeg synes helheten er middels – med lysglimt her og der, men paradoksalt nok er det ofte partier som egentlig ikke var meningen å være del av en roman som skulle utgis. Det fine er at slik er verden noen ganger, det blir annerledes enn vi hadde tenkt oss og det er disse avvikene som ofte blir det beste. Uri har ikke skapt noen stor litteratur denne gangen, men har i deler av boken satt gode ord på universelle følelser som sorg og savn.
Uri skriver fint om sorg og familie, i en blanding av fiksjon om Ellinor og skildring av sitt eget liv, og særlig alle tankene hun gjør seg etter at mora dør. Kan bli litt springende mellom de to handlingsløpene av og til, men man får også et interessant innblikk i hvordan forfatteren Uri jobber når hun skriver. Anbefaler boka, i motsetning til forrige bok, Kjerringer, som jeg ikke likte.
Sist sett
