En noe overraskende slutt på denne velskrevne boka :)
Aaliya bor i Beirut. Hun er 72 år, har blått hår, og er litt smågal - i hvert fall i følge familien og naboene. Heldigvis valgte hennes mann å skille seg fra henne etter kort tid, og hun har levd lykkelig alene med bøkene sine siden. Aaliya er en leser av rang, og i tillegg er hun oversetter, men det er det bare Aaliya som vet...
En interessant, lærerik og til tider morsom historie. Mulig man får mer ut av boken ved å være litt over snittet belest, da Aaliya til stadighet henviser til kjente forfattere og deres verker, men det er intet "krav".
Boken ga meg en fin leseopplevelse. En bok jeg nok kan lese om igjen når det er gått en tid. Et innlegg om boken kan du lese her: Link til innlegget
Ei historie og ein forfattar med mange gode idear og frisk fantasi, men for meg vart det ingen "levande" hovudperson ut av dette. Eg syntes det vert eit konstruert menneske - som eg ikkje kan tru ordentlig på. Referansane til annan litteratur blir også for overdriven, jfr s. 210 der ho skildrar mora sine føter: "Hun pleide å ha de sterke bena til hvem som helst av Javier Marias' kvinnelige romanpersoner"...Dette syntes eg blir jålete.. Eg likar betre dei partia der forfattaren ikkje trekkjer inn andre sine skildringar, men brukar sine eigne ord. Mange morsomme scener - td korleis damene i blokka lever side om side med kvar sine hemmeligheiter og problem. Eg skriv også inn eit sitat der eg syntes forfattaren er på sitt beste: Der Aaliya går i dei små bakgatene i Beirut.
herlig fortellerkunst av forfatteren. Koste meg med denne.
En velskrevet bok, med mange litterære referanser i denne boken om en eksentrisk 71 år gammel kvinnelig oversetter i Beirut, som ved bruk av feil shampoo fikk håret farget blått. Jeg ble svært overrasket da jeg mot slutten av lesingen oppdaget at forfatteren er en mann. Han skildrer kvinneverdenen slik bare en som har tilbrakt mye tid blandt kvinner kan skildre den.Kan anbefale denne til alle som elsker litteratur, og har kjent på hva ensomhet er.