Jeg har lest romanen Gyldig fravær av Harald Rosenløw Eeg . Dette er en typisk ungdomsroman i ordets beste forstand; her er det kjærlighet, hat, usikkerhet mht identitet, latter og gråt i skjønn forening.
Romanen tar for seg fem ungdommer som går i samme klasse, og hva som rører seg i livene deres. Jeg synes nok at persongalleriet er litt klisjepreget i boka; innvandrer, innvandrer med religiøs oppvåkning, flinkisjenta, statsministerens sønn mm. Ungdommene tar T- banen på skoletur, og blir utsatt for et bombeangrep. I beskrivelsene av tiden rett etter at bomben går av, blir vi kjent med deres bakgrunnshistorier. Det er kanskje ikke så kult allikevel å være stasministerens sønn? ...og flinkisjenta strever kanskje vel mye for å være den hun er??
Dette er altså en bok med mange løse tråder å holde i for leseren. Det positive er at den blir aldri kjedelig når synsvinklene stadig skifter. Beskrivelsen av bombeangrepet er veldig godt beskrevet...og uhyre dagsaktuelt selv om boka ble skrevet i 2011.
Personlig synes jeg boka ble litt for rotete, spesielt mot slutten. Her viskes grensene ut mellom fiksjon og virkelighet, og det blir uoversiktlig for meg som leser.
Jeg synes at omslaget på boka er et stort pluss; det er Oslo`s T- banekart. Det gir en god pekepinn på hva som venter mellom bokpermene.
Boka egner seg godt til ungdom (som jo er vår viktigste målgruppe i vgs). Den krever litt utholdenhet ift lengde, men er til gjengjeld aldri kjedelig
Anjo og 4 andre, meget ulike personerf ra ungdomsskoleklasse blir fanget i en t-banevogn etter en eksplosjon, mange løse tråder.
Boka har en del bra sider, blant dem komposisjonen som kollektivroman med skiftende synsvinkler, og konstruksjonen av hvordan de ulike historiene bringer akkurat disse personene sammen. Noen av karakterene er gode, men andre mindre troverdige. Boka er skrevet med ungdom som målgruppe, og har naturlig nok et ungt persongalleri. Men det blir et litt programmessig "representativt utvalg" av skoleflink/drop out/innvandrerungdom/rik/fattig/populær/outsider. Personlig har jeg også lite sans for møtet med dødsriket (eller hva som er meningen med dette underjordiske innslaget), men det kan jo være smak og behag.