Den beste romanen jeg har lest av Vigdis Hjorth.
Det var noen veldig fine øyeblikk og beskrivelser i denne boken. Syns trist nok at slutten var altfor kjapp og lite mettende, så føltes litt ut som bortkastet tid i etterkant. Første halvdelen var best, gikk nedover etter det.
Det lille hverdagslivet, fokuset på hva andre vil si, andre som hun ikke kjenner, men som allikevel gjøres betydningsfulle, trist og sårt. Så det store skjelvet, tørre å risikere, tørre å ta sjanser. Reise til Cuba, forelske seg.....eller ikke? fanget av omstendigheter. Snøballen ruller og hun får ikke stanset den....eller vil ikke?
Vigdis Hjorth skriver usentimentalt, nakent og ved hjelp av enkle og korte beskrivelser. Hun maler ikke fram store bilder eller bruker svulstige adjektiver. Det trenger hun ikke, for hun mestrer kunsten å la rommet mellom ordene og linjene skape det historien egentlig handler om, det jeg oppfatter at hun vil formidle.
Jeg liker boken og jeg liker Vigdis Hjorth sin måte å formidle historier på!
Fullførte den, men kun fordi jeg ikke ville la den gåsa i boka få stoppe meg....grusom...Ikke snakk til meg, burde den hete. Kjedelig dame og kjedelig handling gjeeesp Fantes det lavere terningkast enn 1, ville den fått det
Fryktelig! Vi leste denne i boksirkelen og ingen likte den, få orket fullføre den. For et kjedelig innhold og for en tungrodd skrivemåte.