Viser 1 til 6 av 6 omtaler
Hva i all verden handler denne boken om. Jeg var flere ganger nære ved å slutte å lese, men holdt ut til slutt. Er fortsatt ikke sikker på hva jeg egentlig har lest, eller hva i all verden den egentlig handlet om? Er det noen som kan hjelpe meg! Så langt anbefales den ikke!
Spesiell roman. Jeg har lært mye om biologi og botanikk ved å lese denne. Tittelen forklares først mot slutten- og da ga det hele mer mening også. Jeg er glad jeg leste den, men veldig mye biologi og sånn - så enkelte partier leste jeg nok litt fort..
Denne gleder jeg med til å lese!
Det skrev jeg tidligere i sommer, etter å ha lest den begeistrede omtalen og anmeldelsen av boka i Aftenposten. Boka ligger på nattbordet, har så langt ikke oppdaget det store ved den. Sliter med å lese ferdig, men skal gi den en sjanse til før jeg feller en endelig "dom".
Inge Lohmark er definitivt av den gamle skolen. Du vet, den autoritære læreren som underviser på tavle mens elevene lydig hører på og svarer momentant når de brått blir spurt om noe. Hun overfører Darwins naturlige utvalg helt og holdent til menneskeheten, uten å ofre eller legge til noe. Man er enten vinnere eller tapere; jegere eller bytter. Med et skarpt og ovenfra-og-ned-blikk analyserer hun i sitt stille sinn alle i klassen sin etter naturlig utvalg. Hun peker lett ut taperen Ellen, for eksempel. Her er analysen:
Ellen. Tregt tålmodighetsdyr. Buet panne og kaninblikk. Gråtkvalt mine
av ertingen i friminuttene. Allerede nå overflødig som en gammel
jomfru. Offer på livsstid.
På andre enden av spekteret finner vi en av alfahannene:
Paul. Kevins tyrenakkede motstander. Vokser raskt og har mye muskler.
Uttrykksfullt vesen. Rød manke. Et konstant flir på lepper med god
blodgjennomstrømning. En klassiker: Intelligent, men lat.
Motstandsdyktig og risikovillig.
Og er det noe Inge ikke kan fordra, så er det den der moderne læreren Karola Schwanneke, som mot all fornuft lar elevene kalle henne ved fornavn. Sånt vil Fru Lohmark ha seg frabedt, og hun ser definitivt ned på slikt makkverk av læreteknikker, der elevene får uttrykke seg selv og være med på å bestemme. Nei, sånt er det ikke plass til i evolusjonen, og det har ingen hensikt å sy puter under armene på de naturlige taperne. Det er mer rettferdig å forberede dem på hvor vanskelig livet kommer til å være for dem først som sist.
Men nå begynner Inge Lohmark å bli sliten. Hun begynner å skimte gråtoner i det svarthvite bildet hun har av verden og menneskeheten, og nærer følelser som ikke passer inn i Darwins lære.
Judith Schalansky skriver Lohmark godt. Jeg ser for meg denne gammeldagse, strikte lærerinnen lett som bare det. Det nedlatende og misbilligende ansiktsuttrykkene hennes når hun betrakter menneskelig oppførsel. Som for eksempel denne episoden på bussen:
Stille på bakerste benk. Jennifer og Kevin kjedet seg.
“Elsker du meg?” Jennifers barnestemme.
“Så klart.” Så voksen han hørtes ut.
“Si mobilnummeret mitt.”
“Hæ?”
“Mobilnummeret mitt. Du kan det vel utenat.” Kvinnelig logikk.
“Hvorfor det? Er jo lagret.”
“Kom igjen, si det.”
“O … 1 … eh … 7 …”
“Fortsett.”
Han kom ikke lenger. Hun hjalp ham inn på rett spor. Så lot hun seg vel kysse. Det var i hvert fall ikke mer å høre. Det var motbydelig. Men hva skulle de snakke om? Det var ikke noe å si. Man snakket uansett for mye.
Fru Lohmark er rett og slett en nokså usmakelig dame til tider. Særlig der hun betrakter et tilfelle av mobbing uten å gripe inn. I hennes hode skal man jo ikke gripe inn. Det er bare sånn det er. Det dukker også etterhvert opp en ganske ukoselig sannhet om hvordan hun er som mor, og det er tydelig at forholdet til ektemannen Wolfgang ikke er noe annet enn praktisk: De har fått barn, genene deres er sikret. Nå er det knapt vits i å snakke med ham lenger. Stemmen hennes er nøktern og pragmatisk, fullstendig uten noe som helst overflødig. Hun analyserer omgivelsene, skviser alt og alle inn i evolusjonsteorien, og er i det hele tatt ganske vanskelig å like.
Allikevel er det noe ved henne som gjør at man bare må lese videre. Hun er godt skrevet, gjennomført og med en særegen stemme. Det er fra tid til annet en ganske morsom bok, der Lohmark slipper leseren innpå sitt syn på omgivelsene sine. De kyniske bemerkningene er nesten for gode til å være sanne, av og til må man bare heve øyenbrynene i overraskelse. Jeg kan ikke annet enn å puste lettet ut over at jeg ikke kjenner dama.
Bokas utforming er vakker. Rett og slett. Den minner meg litt om en gammel lærebok, og det var helt sikkert meningen. Omslaget er trukket med et litt grovt stoff, og gjennom hele boka finner vi illustrasjoner. Noen er svært kjente, som for eksempel biologen Haeckels vakre maneter.
Øverst ved siden av sidetallet på alle høyresidene står et stikkord som peker på hva man kan lese om på denne siden. Det er gjerne fagtermer fra biologien, som suksesjon, artsmangfold, rangorden, nakenfrøede planter også videre. Totalinntrykket er at Schalansky har tenkt på absolutt alt, og jeg liker det godt. Boka føles ru og naturlig å holde i hendene, og innholdet komplementerer på sin måte følelsen. Undertittelen – en dannelsesroman – står i kontrast med den hardnakkede determinismen fru Lohmark forskynner. Man kan jo ikke annet enn å bli litt begeistret.
Om jeg skal peke på noe, passet ikke leseopplevelsen helt med forventningene jeg fikk av vaskeseddelen. Selve dannelsen er mer subtil enn man først kan få inntrykk av. Men det er i grunn ikke noe problem. Bare et tilfelle av forventninger som går litt på siden av det man får. Jeg er fornøyd med det jeg fikk. Det er noe med karakteren som huker seg fast i leseren og som ikke helt vil slippe taket. Jeg ble definitivt sittende å tenke på fru Lohmark og hvordan det må føles å være så kynisk. Vel, ikke at følelser har noe å si i en slik verden…
Anbefales videre. Schalansky fortjener lesere.
Denne omtalen ble først publisert på bloggen min, og jeg har fått boka av forlaget i bytte mot en ærlig anmeldelse.
Sist sett
