Bokelskere.no

«Vi dro en dag med solskinn, for jeg husker skyggene våre som lå utover tunet og liksom rådslo om hvorvidt de våget å bli med oss.» Heivoll skriver så enkelt, nøkternt og likevel poetisk. Det ligger så mye under de hverdagslige skildringene. Her forteller han historien om ekteparet som bygger sitt eget pleiehjem for «åndssvake» som var ordet de brukte den gang. I dag sier vi utviklingshemmet . Historien blir fortalt gjennom jeg-personen som er sønnen. Som flere har sagt om boken; den er prega av en sterk humanitet, respekt for menneskenes egen verd. Denne boka berørte meg dypt.

Jeg har også jobbet i bolig hvor det bodde psykisk utviklingshemmede og vært støttekontakt. Det gjør det enklere å lese denne boken, lettere å forstå hvordan det var. Tror jeg. Men jeg skal ikke fremholde det som en fasit. Selv om det er mange år siden nå, kommer jeg på små hendelser og øyeblikk etterhvert som jeg leser boken og det er kanskje det den fremkaller i min egen hukommelse som gjør boken vakrest for meg. Men ikke bare. For dette er en vakker bok, en sår og øm og kjærlighetsfull bok. Tenk at det faktisk fantes slike mennesker, slike selvoppofrende og kjærlighetsfylte mennesker som ga verdi til det som i manges øyne ble sett på som noe uten verdi. Det er glimt av det i boken. Mennesker som stimler sammen for å glo og gutter som mobber og ler på bussen. Men stort sett er ikke menneskene i denne boken slik. Vi blir kjent med dem, glad i dem, og vil gjerne høre hele deres historie.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

En sterk roman. Kanskje er det noen ganger litt forvirrende med historiens veksling mellom fjern og nær fortid. Men dette er egentlig en roman som snakker for seg selv. Man kan tolke symboler og metaforer opp og ned, men rammefortellingen her er rett og slett vakker. Verdt å lese

Knallbra! Fortellende om å være mennesker, sammen. Fantastisk!

Nydelig skrevet bok. Du flyter inn i handlingen!

En bok om medmenneskelighet, varme, samhold - og litt om det å være utenfor. Igjen - løp og les!

Første bok jeg leser av forfatteren. Uansett årsak; historien fikk meg til å kjenne meg hudløs; under hele lesingen. En roman jeg kommer til å huske. Mer i dette blogginnlegget

Uff, nei, flatt språk, lite driv i historien, uutnyttede litterære muligheter for tema og persongalleri som kunne ha blitt en god bok, syns denne romanen er uforløst, leste størsteparten av boka på skrå bare for å bli ferdig med den. Skjønner ikke at den har fått så god omtale.

Tusen tusen takk for en hjertevarm historie.

Like før krigens slutt, blir 5 barn hentet fra sitt hjem. De lever som dyr, og flere av dem har ikke språk. I ei lita bygd har et ektepar bygd et hus hvor de tar vare på åndssvake; et Dikemark i miniatyr. Der bor også fortelleren, hans søster og to voksne pasienter. Vi følger den utvidede familiien i en årrekke, og det er spesielt en tragisk hendelse som kommer til å prege dem alle livet ut.

Endelig en Heivollbok som innfrir! Et uhyre interessant tema og nydelig språk.