Bokelskere.no

Denne boka grep meg ikke til å begynne med og jeg var litt skuffet fordi omtalene jeg har lest har vært god. Jeg hoppet over en del av boka (overfarten til Australia) og leste videre - da ble det en pageturner, men ikke så mye mer enn det.

Her er et nytt bekjentskap med forfatteren : Sarah Larke, som er et pseudonym. Jeg ble glad i Helen og rikmannsdatteren Gwyneira. De møttes på skipet som skulle frakte dem til New Zealand. De ble bestevenner og familien deres ble uløselig knyttet til hverandre.

Året er 1852. Helen Davenport er ugift og jobbar som guvernante og huslærar for ein velståande familie i London. Ein dag les ho ei annonse i menighetsbladet om at ein mann på New Zealand ønsker å kome i kontakt med ei han kan gifte seg med. Helen tenkjer seg godt om, men bestemmer seg etter kvart for å skrive til mannen.
Samstundes vert den engelske rikmannsdottera Gwyneira Silkham på spesielt vis lova bort til sonen av ein såkalla sauebaron som også bur på New Zealand.
Dei to kvinnene reiser på same båt over havet til det nye landet sitt, vert kjende undervegs, og får eit nært og godt vennskap. Framme i det nye landet vert ikkje livet slik nokon av dei hadde tenkt.
Dette er ei sterk historie, og ei bok som det er vanskeleg å leggje bort. Her får vi både ei familiesoge over mange generasjonar, samt innblikk i kolonialiseringa av New Zealand og maorikulturen.

Enda en løkkeskriftbok

Fantastisk god bok! :)

Den unge, ugifte guvernanten Helen Davenport vil gjerne ha familie. Hun svarer på en annonse i menighetsbladet som søker etter kvinner som vil utvandre til New Zealand for å gifte seg. Med på skipet "Dublin" befinner også 17 år gamle Gwyneira Silkham seg. Hun skal også til New Zealand for å gifte seg; hun har nemlig blitt spilt bort som brud i kortspill av sin egen far! De to forskjellige kvinnene blir venninner på tross av klasseforskjellen, og vi følger dem gjennom flere tiår i både medgang og motgang.

En herlig saga som har to oppfølgere.

Etter å ha lest boka er der særlig én ting jeg faktisk er nødt til å nevne som er oppsiktsvekkende; forfatteren er tydeligvis av den oppfatning av at om man har forfattet en karakter som byr på problemer for menneskene man er ment til å like i boka, så kan man jo bare ta livet av dem. Her dør ikke bare den ene, men alle de fire av de plagsomme karakterene. Slapt av forfatteten. Ellers vil jeg si at side 150-500 var ganske underholdende, deretter dabbet det fullstendig av og det var nesten et ork å lese ut boka. Som tidligere veterinærstudent vil jeg gjerne finne border collien Cleos etterfølgere da denne hunden lever tre ganger lenger enn hva vanlig var og er, for disse vil jeg gjerne forske på. Ellers synes jeg george greenwood sin rolle er merkelig, han lover evig troskap i starten av boka og at han skal finne Helen, og når han finner henne, blir det bare "åja, der er hun, ja, okei, går og gifter meg med Elizabeth." Ellers en middels underholdende dameroman med noen helt merkverdige og unødvendige tråder.

Ville du ha hatt mot til å forlate alt du har for å møte noen i et annet land?

Året er 1852. Etter å ha sett en tilfeldig annonse og etter litt brevveksling, får Helen varme følelser for en mann hun aldri før har møtt. Hun drømmer om ham og vil så gjerne møte ham, men det er bare et problem: Hun bor i England og han i New Zealand. Å få møte ham kan hun vel bare drømme om. Hun er bare en guvernante for en familie og ingen vil vel ha henne som kone? Men ved en tilfeldighet får hun ønsket sitt oppfylt om å dra til New Zealand. Hun skal frakte noen ungpiker fra et barnehjem dit, og når hun da reiser så langt, så nære der han bor, kan hun virkelig få sjansen til å møte den ukjente drømmemannen også? Og er mannen like romantisk og sann som i brevene hun har fått av ham, eller vil hun bli skuffet? Det er med andre ord en stor sjanse å ta.

Mange har rost denne boka opp i skyene, (både bokbloggere og folk på bokelskere.no), men jeg er redd jeg ikke er en av dem. Jeg skjønner godt hvorfor mange har falt pladask for denne. Boka er jo skjønn, søt, vakker og alt det der, men for meg ble den dessverre altfor damete og den beveger seg altfor mye mot feelgood sjangeren, som jeg ikke er noen fan av. Jeg ville lese denne fordi den virket litt interessant og selv om jeg foretrekker grøssere, krim/thrillere, så vil jeg jo utvide horisonten som leser, og jeg leser det meste. Det har jeg i alle fall blitt mer vågal til de siste årene. Men fant fort ut at Den lange, hvite skyens land ikke var min type bok.

For det første var språket altfor damete. Det ble veldig mye drama, hysteri og etter hvert ble alt dette, selve handlingen altfor gjentakende og monotont for denne leseren. Det føltes ut som om det samme skjedde om og om igjen, bare med forskjellige personer og det meste ble altfor forutsigbart, på grensen til kjedsomhet. Selv om denne boka er en murstein på 718 sider, var den ikke tung å komme seg gjennom til tross for størrelsen. For det første har jeg lest mange tykke bøker før og for det andre så var språket meget lettlest. Det eneste som dempet lesingen og som jeg slet med var at handlingen var altfor langsom til å være en så stor bok. Mange av karakterene likte jeg og var spennende å lese om, men selve handlingen ble for kjedelig. Jeg likte å lese om gårdsdriften og saueullsalget til disse gårdseierne, men alle intrigene, sjalusi og alt maset var ikke like interessant å lese om. I hvert fall ikke for min del. Så det meste av boka føltes ut som tvangslesing og på en måte var jeg lettet da boka var ferdig. Det er vel helst ikke sånn man skal føle det etter å ha lest en bok. Så dessverre ble jeg ikke en av leserne som ble begeistret over denne boka. Grei å lese, men ikke noe mer enn det.

Den lange, hvite skyens land var en grei bok å lese. Spennende å lese om hvordan det var før i tiden i et helt annet land, om menneskene, vite mer om personlighetene deres, lett å se dem for seg og interessant å lese om hvordan de drev gårdene sine. Men ellers besto boka for mye av gjentakelser og lite hendelser. Av og til føltes det ut som om boka ikke førte til noe sted og sidene ble vendt langsommere enn det jeg foretrekker. Helt grei bok, men jeg ble dessverre ikke begeistret.

Fengslende historie, absolutt å anbefale for alle som liker drama, driftige stolte kvinner, umulig og mulig kjærlighet. de 700 siden føyk forbi og må lese neste bøkene også :-)

Jeg fatter ikke at jeg ikke har lest denne boken før nå!
Skjønt, den var litt treg i starten, men etterhver blir man helt oppslukt av historien, og den har MANGE overraskende vendinger gjennom hele boken.