"[...] man ser så mye utålmodighet ved et stoppskilt, man kan til og med få se en og annen ulykke. Ikke sånn å forstå at jeg er en hund etter ulykker, men hvis for eksempel et fly av en eller annen grunn skulle eksplodere i luften, så ville jeg ikke hatt noe imot å være en av dem, gjerne den første, som observerer det. " Et øde landskap, s. 33
Jo mer jeg leser Kjell Askildsens novellesamlinger, jo svakere inntrykk sitter jeg igjen med umiddelbart etter at det siste ordet på den siste siden er lest, og det eneste som gjenstår er å sveipe over punktumet mens jeg gjør meg klar til å sette seg opp.
Det er først etterpå at novellene elter opp, og inspirerer meg til å gå en tur, slik mange av Askildsens karakterer ofte gjør. Grubler. Når jeg har fått nok av mine egne tanker, snakker jeg med kjente og ukjente om hva de har fått ut av den ene novellen, eller samlingen som helhet.
At andre sitter igjen med en noe annerledes tolkning kommer ikke som en overraskelse. Det gjør derimot en tolkning som speiler min, og av og til, den som er så out-there at den tvinger meg til å hente ned samlingen det gjelder ned fra hylla og gjenlese stoffet.
Noen ganger fører disse gjenlesingene til at jeg setter pris på en formulering eller et avsnitt mer enn jeg gjorde før, men det er sjeldent at jeg blir mer klokere på Askildsens hensikt.
Godt nok humrer av formuleringene,slik jeg sikkert gjorde sist. Ryster på huet av forfengeligheten og småligheten til den ene eller den andre karakteren, også som sist. Men sirkelen ender også der den endte sist; midt i et kryss med (nesten) uendelig mange retninger. Med andre ord; forvirring og enda flere spørsmål.
Jeg har ofte sagt til meg selv at det kanskje ikke er meningen. Å forstå det. Kanskje er det det som er meningen. Kanskje understreker komposisjonen, dunkelheten, de noen ganger kryptiske replikkene mellom karakterer som bare er to om å forstå hverandre (noe som holder leseren på avstand) og de brå sluttene bare meningsløsheten karakterene ser overalt rundt seg.
Men så tenker jeg at en slik konklusjon er for enkel. At det bare er en god unnskyldning som skal hjelpe meg med å krysse av stoffet fra min leseliste, før jeg går videre til noe mindre...utfordrende? Kanskje, for å si det rett ut, også mindre kjedelig.
Så leser jeg en novelle som "Jokeren", og blir nedslått igjen av meningsløsheten. Novellen er fra samlingen "Et øde landskap". En kort samling på bare sju noveller, utgitt i 1991. Kjøpt like før sommerferien, skvist usynlig mellom andre bøker i bokhylla, til den fikk litt oppmerksomhet i romjula.
Joachim (fortelleren) og dama hans Lucy er hjemme en lørdag i slutten av november. Men de gjør ingenting spennende, eller par-aktig. I stedet sitter Lucy og legger kabal mens Joachims ser ut og lar tankene durre om hvordan stillheten denne høstkvelden kanskje betyr at tilværelsens meningsløshet "kryper inn i en og bretter seg ut som et endeløst, nakent landskap." Tausheten mellom dem inspirer bare Joachim til å la tankene fare. Helt til Lucy avbryter dem ved å be ham først åpne, så lukke vinduet.
Like etter går Joachim ut. Og mens han er ute tror han at han ser Lucy brenne noe med et stearinlys. Vel inne prøver han å finne ut hva det var. Når han ikke umiddelbart finner det, tror han først at det var noe han innbilte seg. Så finner han ut hva det var; en joker. Så er det åtte år lange forholdet over.
Hvis du er som meg, så utbryter du kanskje, " Hva f***?!" Hva er poenget? Hvor er historien?
Samtlige noveller i samlingen lider av det samme; karakterene føles mer som sjakkbrikker enn ordentlige karakterer med et visst normalt og gjenkjennelig liv. Verre, de er som barn som har funnet på et språk foreldrene ikke forstår, for deretter å komme med utbrudd som man ikke aner opphavet til.
Dermed sitter man igjen som et spørsmålstegn når søsteren til fortelleren i den første novellen melodramatisk utbryter, "Jeg er ikke sånn, jeg er ikke sånn" og faller død om, når en mann på ser en ikke-fatal kolisjon, går hjem og informerer kona om at han hater søndager i den andre novellen, når en ektemann og far en vårdag finner en død hund i kjelleren og begraver den i grønnsakshagen, når Joachims siste ord er, " [...] hun var ikke den jeg trodde hun var."
Hver novelle etterlater en med en følelse av noe uavsluttet, noe halvbakt. Man aner konturene av noe ved endt lesing, men meningen glipper mellom ens fingre. En vag følelse av noe som kunne ha vært, som ikke er.
Hvis du har lest samlingen vil jeg høre hva du mener.
Hvis du ikke har lest den, råder jeg deg til å styre unna denne.
