Andre skriver større bøker med flere personer, uten at leserne føler seg overmannet av den grunn. Når Thomas Pynchons Siste skrik føles som mye kraftigere enn sine 527 sider, skyldes det kombinasjonen av flere ting.
Pynchons fortellerstil passer definitivt ikke for alle. Som mange andre amerikanske forfattere bruker han mange ord, han kan mye og tekstene hans er en jevn skur av kultur- og samtidsreferanser. Når han treffer, er det en fryd å lese. Når han ikke gjør det, blir han bare masete. Siste skrik pendler mellom disse ytterpunktene.
Siste skrik gir ikke ved dørene. Jeg satt med en konstant følelse av å skjønne lite av hva som foregikk. Pynchons personer er like rastløse som fortelleren. Samtalene foregår på en innforstått måte, og samtlige personer er for kule til å avlevere en eneste enkel replikk.
Historien fortelles ofte i presens (Maxine går ut...), noe som gjør at fortelleren minner mest om kommentatoren i en reality-serie. Perspektivet ligger stort sett hos hovedpersonen Maxine, andre ganger står fortelleren utenfor og kommenterer. Både presensformen og den skiftende fortellervinkelen bidrar til at Siste skrik oppleves som en bok hvor det meste flyter. (Les hele omtalen på Sølvbergets nettsider.)