Boktyven er en litt uvanlig bok, På den ene siden er det en vanlig episk fortelling om ei jentes, Liesel Memingers, liv i Tyskland under andre verdenskrig. Det uvanlige er at det er døden selv som forteller historien. Dessuten avbrytes beretningen stadig av korte notiser som enten er av mer leksikal art eller er små hint om ting som senere skal komme til å skje.
To barn, ei jente på ni og broren hennes på seks år, sitter på toget i retning München. Moren deres er også der. Hun skal avlevere dem til fosterforeldre, Underveis blir den lille gutten angrepet av et voldsomt hosteanfall, og han faller død om. Han blir begravd i nærheten av jernbanesporet. Da fraverne har avsluttet arbeidet sitt, oppdager jenta (Liesel) noe de har mistet i snøen, en bok med tittelen ”Graverens Håndbok”. Hun tar den med seg. Dette blir Boktyvens første bok.
Fosterforeldrene bor i Himmelgaten i Molching, en forstad til München. De heter Hans og Rosa Hubermann. Liesels nye mor en en barsk kvinne. Skjellsord strømmer ut av munnen hennes. ”Saukerl” og ”Saumensch” er vanlige tiltaleord. Hans Hubermann derimot er en mild og godhjertet mann som Liesel blir sterkt knyttet til. Som alle andre i Himmelgaten er dette en fattig familie. Hans er av yrke maler, men nå er det få oppdrag å få. Dessuten er han en habil trekkspiller. Rosa vasker klær for de velstående, men etter hvert som tidene blir vanskeligere og vanskeligere, blir det også mindre arbeid å få for henne. Familien lever på sultegtensen. Rosa lager til stadighet den samme suppa som kan være tung å svelge. Om natta har Liesel ofte mareritt. Da kommer fosterfaren Hans og sitter hos henne. Liesel har lite skolegang bak seg. Hun har ennå ikke lært å lese. Kveld etter kveld sitter hun sammen med fosterfaren og øver seg på å lese i ”Graverens håndbok”. De går systematisk til verks, når de kommer til et ord som Liesel ikke kjenner, skriver de det ned.
Liesel klarer seg bra sammen med ungene i gata. Snart får hun en god venn i nabogutten Rudy Steiner. Siden begge har det knapt med mat hjemme, slutter de seg sammen med noen eldre gutter som driver utstrakt potet- og epleslang.
Når Rosa Habermann går rundt og tar imot eller leverer tilbake vasketøy, er Liesel ofte med. En av kundene er ordføreren og kona hans, Ilse Hermann. Hun er en sorgfull, forknytt kvinne som leverer fra seg vasketøyet uten å ytre ett ord. Denne damen fatter godhet for Liesel, og en dag inviterer hun jenta inn i husets rikholdige bibliotek. Her får jenta sitte og lese i bøkene. Etter hvert som den økonomiske situasjonen blir vanskeligere, skrumper kundegruppen til Rosa. Til slutt får Liesel overrakt et brev av ordførerfruen der hun har skrevet at også de må si opp denne tjenesten. Liesel blir rasende, og hun skjeller ut ordførerfruen. Noe senere bestemmer hun seg for å stjele fra dette huset. Rudy blir med. Mens han er interessert i mat, er det bøker som tiltrekker Liesel. Det blir flere tyveribesøk i dette huset, og Liesells boksamling øker. Så finner hun et fat med kaker innenfor det åpne bibliotekvinduet - en invitasjon fra ordførerfruen som slett ikke er sint på henne.
Max Vandenberg, en ung jøde på flukt, dukker en dag plutselig opp i huset til Hubermann. De gjemmer ham i kjelleren bak en mengde store malerlaken. Dette er hemmelig, dette er noe Liesel ikke må fortelle til noen. Liesel går ofte ned i kjelleren til Max, Der sitter hun og leser. Max lager også en bok til henne, den får navnet ”Ordristeren”. Da det blir kaldt i været, får Max komme opp i stua om natta. Men frosten har gjort ham syk, alvorlig syk. De får ham opp i Liesels seng. Der blir han liggende lenge uten å komme til bevissthet. Hver dag sitter Liesel og leser for ham, og hun gir ham gaver ut fra det ørlille forrådet som fins. Så en dag våkner Max, og gleden hos Liesel er enorm.
Et opptog av jødiske fanger som er på vei mot Dachau, blir drevet til fots gjennom byen. Folk stanser opp for å se på, men ingen våger å gripe inn, unntatt Hans Hubermann som rekker en brødbit mot en forkommen, utsultet mann. Soldatene ser det, og både giver og mottaker blir skamslått. Å gi noe til en jøde var straffbart. Dette setter huset Hubermann og ikke minst Max i stor fare. Jøden kan ikke være der lenger og må begi seg i vei. Hans Hubermann selv blir sendt ut i krigen. Til alt hell blir han etter en tid skadd og blir sendt hjem. I tiden som følger går det nye jødeopptog gjennom byen. En gang er også Max der blant fangene. Liesel kommer løpende mot ham. De omfavner hverandre, men blir straks revet vekk av de brutale soldatene.
Bombingen av München tar til. Alle naboene i Himmelgata sales i en kjeller. Liesel har med seg en bok. Denne leser hun høyt fra. Det har en beroligende virkning. Gata blir lenge spart for bombene. Men så en natt (i 1943) blir husene i gata truffet og gjort om til en ruinhaug. Alle menneskene blir drept der de ligger og sover i sengene sine. Men Liesel har for vane og sitte nede i kjelleren og skrive om natten. Slik er det også denne natta. Mens redningsmannskapet graver fram lik etter lik, får de høre en bankelyd nede fra en kjeller. Det er Liesel som slår med en penn mot et malerspann. Hun blir reddet, men nå er alle (i hvert fall nesten alle) hun kjente døde. Hun følger etter redningsmennene og gjenkjenner det ene avdekkede liket etter det andre, Liesel blir brakt til politistasjonen. Der dukker Ilse Hermann og hennes mann, ordføreren, opp. De tar Liesel til seg.
’
To år til går. Endelig blir det slutt på krigen og Det tredje riket. En mann kommer inn i byen. Han spør etter Liesel Meminger. Det er Max. Han har overlevd oppholdet i Dachau. Gjensynsgleden mellom de to blir stor.
En bok som denne – som skildrer tyskernes hverdag under krigen – kunne lett ende opp i en eneste elendighetsbeskrivelse. Men slik er det ikke. På mange måter er det en munter bok. Vi merker det på språket, her og der er ironiske kommentarer smettet inn. Innholdsmessig hører vi om barns normale lek og vågale eventyr. Dessuten, til tross for det råe ytre og den røffe framtreden som mange av personene er utstyrt med, viser de seg å være fulle av varme og medmenneskelighet.
