Bokelskere.no

Første bok i trilogien, dagsaktuell til tusen

Jeg elsker virkelig denne trilogien og ofte er det vanskeligst å skrive om bøker som virkelig får bety noe for en. Ordene blir for små og fattige og en kan bare hinte om hva de får bety for en. Men en viktig ting er at dette er bøker også for de som til vanlig ikke leser science fiction. Som sagt inneholder de ikke hverken romskip eller utenomjordiske eller overnaturlige karakterer. Men handler om en fremtid der mennesket aldri lærte å ta vare på jorden de lever på. I alle fall ikke før det er for sent. Genmodifiseringen kan synes ekstrem, men i et etterord til bøkene skriver forfatteren at alle de tingene hun har skrevet om gener allerede finnes. Hun har rådført seg med biologer og forskere, og vi kan de grusomme og utrolige tingene hun beskriver. De er bare ikke «satt ut i livet» men befinner seg i laboratorier rundt om i verden. Vi har heldigvis lover som beskytter oss for det meste av genmanipulering. Men en dag kan det være at de rikt medisinselskapene, eller biologiske universitetene får lov til å prøve ut det de kan. Vi har ingen garantier. På det grunnlaget handler bøkene om en mulig fremtid, om enn om en meget skremmende fremtid.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Oryx og Crake er den første romanen i den sokalla MaddAddam-trilogien, som set oss inn i eit lett dystopisk samfunn i ei ikkje alt for fjern framtid. Eg skriver lett dystopisk, for det blir fort klart at Atwood har sett nøye på trender og strøymingar i dagens samfunn når ho beskriver eit framtidig samfunn som har gått heilt av hengslene. Dei store selskapa har all makt, deira tilsette bur isolert frå omverda i luksuriøse enklaver tilknytt arbeidsplassen. Alt utanfor desse enklavene er for lovlaus slum å rekna, der gjengane regjerer og sexindustrien blømer. Genmanipulering er blant dei største næringane der populære produkt er organ grodd fram i griser, sauer med menneskehår, kjøt som blir grodd fram meir som frukt og forskjellige medikament. Nye dyresortar, ofte laga på bestilling, er og populært.

Etter ei innleiing der me treffer den noko sinnsforvirra karakteren Snømann i det som verkar som eit postapokalyptisk landskap, blir det klart at han før heit Jimmy og romanen fokuserer på oppveksta hans i ei av HelthWyzer sine enklaver. Me treffer foreldra hans som begge jobber innan organproduksjon, og me blir og kjent med den brilliante bestevenen Glen. Glen skal vise seg å vera ein svært viktig karakter, med større planer enn nokon kan ane.
Jimmy er frustrert og gjer det ikkje så bra på skulen som han burde, og han blir ikkje spådd den lysaste karriæremessige framtida. Han er i tillegg stadig like ulykkeleg forelska, noko som nok bunner i rastlausheita som heile tida trekkjer i han.

Margaret Atwood sitt språk og leik med ord er svært behageleg å lese, eg kjente meg raskt transportert til denne dystopiske verda og bruddstykker frå den romsterte rundt i hovudet gjennom heile perioden eg jobba meg gjennom romanen. Når eg var ferdig var eg slett ikkje sikker på om eg likte den eller ikkje. Den var ganske vond å lese, sidan alt som kan seiast å vera gale med dagens samfunn har i romanen blitt normen og dei einaste verdiane som framleis gjelder er dei økonomiske og overfladiske. Det slo meg at ein slik reaksjon kan kun bety at Oryx og Crake traff meg, og eg lander derfor på karakteren fem.

(Eg leste denne romanen på orginalspråket, så om mine fornorskingar ikkje stemmer overeins med den utgjevne oversetjinga beklager eg det.)

I utgangspunktet er eg ikkje glad i dystopiar, men no har vi lest den i lesesirkelen. Eg er glad for at eg hadde press på meg til å lesa etter midten da eg syntes det var litt vel mykje tekniske ting for min smak. Men da eg kom meg forbi dette, vart eg veldig fenga og skremt av handlinga. Vi er på veg til dette samfunnet på mange måtar. Eg skal absolutt lese nr 2 Flommens år og kankjse også MaddAddam.

Siden den tredje boken (Maddaddam) har kommet ut måtte jeg kaste meg rundt å lese denne, og det angrer jeg ikke på. Atwood skriver godt og maler et troverdig bilde av en mulig fremtid.

I boken følger vi Snømann som vi skjønner befinner seg i vår verden, etter den store katastrofen har inntruffet, den som tar liv av menneskeheten. Snømann lever ensom som menneske, men sammen med Crakere som er menneskelignende skapninger. Disse er fremstilt, splicet som det herter. Når boken begynner følger vi Snømann sin interaksjon med Crakene og alle hans tankeflash til tiden før katastrofen, tiden med Oryx og Crake.

For hvem var Crake, skaperen av Crakene og hvorfor lagde han dem? Hvorfor er ikke Crake der for å ta vare på dem? Snømann/Jimmys liv rulles opp og gjennom hans erindringer får vi som lesere vite hva som har skjedd med Crake, med verden og med Oryx. Vi får ta del i Jimmys sorg for menneske han har mistet, ensomheten han føler og skrekken over å leve i en ny og forandret verden.

Jeg likte boken veldig godt og gleder meg til å lese oppfølgeren Flommens år. Atwoods skarpe kritikk av vårt bruk og kast samfunn, vår vilje til å leke med kloining og genmanipulering tas til nye høyder. I boken finnes det mange sammenblandinger av dyrearter som blant annet en vandrende kyllingklubb uten hode som kun trenger uker før den kan slaktes å spises. Verden Atwood maler viser liten nåde og større klasseskiller enn vår verden, men den er ikke for utrolig. Dessverre er den ikke for grusom, kynisk og egoistisk til at jeg kan tro den. Det er det som gjør boken så grøssende god, uten å være grøsser.

Jeg har lest den på engelsk så det er mulig noen av begrepene jeg bruker ikke er like som den norske versjonen.Men i følge anmeldelser skal oversettelse være god.

Les den hvis du liker god fortellerkunst og alternative fremtidige verdener.

Leste denne en gang til for å friske opp. At det går an å skrive slik Atwood gjør!