Bokelskere.no

No er eg lei Peter May. Den tredje boka om Fin MacLeod på Ytre Hebridane blei etterkvart slitsam. Tidvis banal, platt og med så mange tilbakeblikk at eg ikkje lenger brydde meg nevneverdig. Siste 150 sidene skumma eg mest gjennom. Som lesar vil eg vite meir om korleis det går med sonen til Fin MacLeod og mora, Mersaili, som han elska og sveik som ung mann, og no igjen deler seng med. Men nei, i staden blir vi introduserte til nye vener og intriger frå fortida, med kriminelle element som igjen toppar seg i eit klimaks som iallefall denne lesaren ikkje brydde seg særleg om. På toppen av det heile: etter klimakset får vi servert 5-10 sider der forfattaren endeleg samlar saman trådane frå dei to føregåande bøkene, let MacLeod gå hand i hand med Mersaili og i sentimentale ordelag spør om Fin vil klare å redde forholdet. Kva med å faktisk la boka handle om det du avsluttar med, Peter May?

Siste boka i Lewis-trilogien. Jeg har seff lest de to foregående. Men med flere års mellomrom. En slags sammenhengende story gjennom hele trilogien-alle tre bøkene, men likevel har hver bok et eget plot, sin egen krim-historie. Derfor kan man lese hver enkelt bok i trilogien uten nødvendigvis å ha lest de foregående. Vel… det beste er å lese trilogien i rekkefølge. Det er som sagt en underliggende historie gjennom hele trilogien som er vel verdt å få med seg.

Litt dumt at jeg har lest disse bøkene med så store tidsrom mellom hver bok. Det gjør at man glemmer, ikke husker alt som skjedde i den første og andre boka i trilogien.

Uansett, alle tre bøkene er bra saker. Veldig bra, faktisk. All ros fra kritikerne er vel fortjent. Terningkast fem og seks, all the way! Uten tvil!

Spenningen fortsetter i bok nr 3, og jeg synes Peter May fletter sammen trådene i historien om Fin Mcloud på en mesterlig vis i denne siste boken. Knallbra triologi!!

Akkurat som i de to første bøkene har mye av handlingen her sitt utgangspunkt i hendinger fra fortiden. Mens bok nr. 2 (Lewismannen) handlet mest om fortiden til en gammel mann fra øya, er det i bok nr. 1 (Svarthuset) og i herværende bok (Lewisvrikkene) at Fins (hovedpersonens) fortid der står i sentrum. I alle tre kriminalbøkene er det naturligvis ett eller flere mord som skal oppklares. Kriminaleksperter fra fastlandet overtar ansvaret for etterforskningen. Likevel skjer det hver gang at disse ikke klarer å komme fram ril noen avgjørende løsning. Det må folk som Fin som kjenner miljøet og folkene til for å oppnå en oppklaring.

ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger

Handlingen starter denne gangen da Fin og ungdomsvennen hans, Whistler, er på tur oppe i fjellene. Et sted der det tidligere hadde vært en innsjø, er det nå bare et stort hull i landskapet. Der bede oppdager de et kite fly, klemt mellom steinblokkene. De gjenkjenner det som et fly som har vært savnet i 17 år. Det var flyet til en ungdomskamerat av de to, Roddy. I alle år harman lett etter denne mannen og flyet hans uten å finne det. Sim den tidligere politimann han har vært, vil Fin undersøke nærmere. Han klatrer ned, noe Whistler merkelig nok forsøker å holde ham vekk fra. Inne i flyet finner de levningene etter en mann, helt ugjenkjennelig. Whistlers reaksjon på denne oppdagelsen er høyst forunderlig. Han bare forsvinner uten ett ord, og i tiden som kommer, ser Fin svært lite til ungdomsvennen. Vet han noe om dette som ingen annen gjør?

Whistler er en høyt begavet mann som fra barndommen av hadde et vanskelig liv. Gutten vokste opp med en tungt alkoholisert far. Den eneste støtten var var vennen Fin og også ei jente Whistler var kjæreste med, Mairead. En del ungdommer gikk sammen og startet et band. Her spilte Whistler fløyte, noe han gjorde helt eminent. Mairead som hadde en nydelig stemme, var vokalist. Leder for bandet og låtskriver var Roddy. Fin på sin side var ofte med på turneer som sjauer. Etter hvert ble Roddy og Mairead kjærester, noe som lot til å såre Whistler dypt. Da de andre dro til Edinburgh for å studere, ville ikke Whistler mer. Han dro tilbake til øya og levde videre som en original einstøing. Han beskjeftiget seg bl.a. med å skjære ut i tre enorme og svært kunstneriske sjakkfigurer – etter mønster av urgamle sjakkbrikker. Med tiden giftet Whistler seg og fikk en datter, ”vesle Anna”, men så forlot kona ham og giftet seg med en annen venn fra øya, Store-Kenny, som har slått seg opp og blitt en velstående mann. Nå er kona død, og Anna bor hos stefaren. Hun omtaler sin egen far som en stor idiot, men egentlig er det hos ham hun helst vil bo.

Nå som man tror man har funnet Roddys levninger, kan den endelige begravelsen iverksettes. Mairead og de andre bandmedlemmene kommer. Fin registrerer en tydelig uoverenskomst mellom Mairead og Whistler, men hva dette egentlig går ut på, forstår han foreløpig ikke. Men så får han innsyn i obduksjonsrapporten av den døde personen i flyet, og da oppdager han noe rart. Fin vet at Roddy en gang hadde skadd beinet stygt og fått satt inn en metallplate. Dette er det ikke spor av hos den døde mannen. Mannen i flyet kan altså ikke ha vært Roddy. Kanskje var det dette Whistler allerede visste. Fin oppsøker Whistler og finner ham liggende på gulvet blødende og sterkt forslått. Fin rekker å registrere at venen fortsatt har puls før han selv blir slått ned. Da hjelpen utenfra litt senere kommer, er Whistler død. Blodspor på gulvet viset at han har krabbet mot en av sjakkfigurene sine før han utåndet.

Fin er i dyp sorg etter kameratens død. Det er maktpåliggende for ham å komme til bunns i saken. Han rekker å konfrontere Mairead før hun teiser. Hun ber han komme til seg i Spania. Her finner han en lyslevende Roddy. Denne forteller en dramatisk historie om hvordan han ble lurt inn i en narkotikahandel. Dette foregikk med et småfly som Roddy disponerte. En narkotikabaron fikk etter hvert et sterkt grep om Roddy som ble truet på livet. Hvordan skulle han klare å komme seg løs? Den eneste løsningen ble å gå under jorden, forsvinne sporløst. Planen var å etterlate flyet tomt på et sted der ingen ville komme til å lete etter det. Som vanlig dro han av sted med den narkotikaselgende mannen i passasjersetet. Planen var å stikke av med flyet mens mannen var av sted for å hente varene. Men det gikk ikke som planlagt. I stedet oppsto en slåsskamp mellom de to. Under denne snublet narkotikalangeren inn i den roterende propellen. Hodet ble påført store skader og mannen døde på stedet. Roddy så nå som sin eneste mulighet å ta mannen med i flyet og flytte liket over på førersetet før han senket det som planlagt i sjøen. Selv kom han seg ut. På bredden ble han plukket opp av Whistler som han hadde alliert seg med, men uten å fortelle den andre om hva som egentlig hadde foregått.

Fin vender hjem til øya, fremdeles med det uløste spørsmålet: Hvem drepte Whistler? Politiets bilde fra åstedet gir ham løsningen. Blodspor på gulvet viser at Whistler like før døden inntraff, må ha krøpet rett mot en av sin utskårne sjakkfigurer. Med en finger utstrakt har han villet peke på en av brikkene, nemlig den han selv kalte ”berserken” og som hadde blitt utstyrt med ansiktstrekkene til Store-Kenny, mannen som hadde tatt fra ham kona og datteren hans.

En dramatisk jakt utspiller seg da Fin og Gun setter av sted i plastbåt for å arrestere Store-Kenny, vennens drapsmann. Lille-Anna har uforvarende blitt med i stefarens båt. Jakten ender inne i en grotte. Store Kenny tilstår drapet. Da griper Anna en båtshake og slår den inn i brystet på stefaren. Før boka ender med Store-Kenny alvorlig såret på sykehus og Lille-Anna anbrakt på en ungdomsanstalt, får vi et tilbakeblikk på en hendelse fra bok nr.2. Nå foregår en rettssak der en annen barndomsvenn, presten Donald, står anklaget for å ha tatt loven i sine egne hender da han skjøt mannen som hadde kidnappet hans datter og hans barnebarn. Prosessen ender med at Donald blir frikjent, bare for rett etter selv å falle om som offer for en snikskytters kule.

Denne boka likte jeg svært godt, ikke minst fordi den handlet om så mye mer enn forbrytere og drap. Likevel synes jeg at slutten her var litt vel drøy. Riktignok har forfatteren her streifet innom et tema som går igjen i bøkene, nemlig den sterke religiøsiteten blant øyboerne. Men var dette virkelig en fin måte å avrunde serien på, kan en spørre. Er det nødvendig å ta livet av alle Fins nære venner fra barne- og ungdomstiden?

herlig krim fra øyene. med annerledes karakterer og en besk humor

Jeg leste den norske versjonen, Lewis-brikkene. Fantastisk trilogi, virkelig spennende og svært gode beskrivelse av natur og folk på Hebridene. Historiske tilbakeblikk og spennende familiehistorier, jeg har aldri lest en trilogi så fort. Lånt på biblioteket i ebokbibl appen.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Lewisbrikkene er den boka i trilogien som kommer nærmest et vanlig krimplott av de tre bøkene. Noe oppkonstruert etter min mening, og litt for enkelt å gjette seg til. Derfor ikke overvettes spennende, men likevel finurlig skrudd sammen.
Igjen er det språket som overbeviser mest, forførende i personskildringene, suggererende i naturskildringene, så levende fortalt at man er til stede i ungdommenes mange intrikate viderverdigheter. Vær og vind kjennes på kroppen, og miljøbeskrivelsene av det vesle samfunnet er genuint.

((kommentar-etter litt ettertanke kom eg til at eg må trille ein firar for denne... Og ikkje fem som eg i utgangspunktet gjorde)

Har gitt samtlege bøker i denne serien femmare. Desse fem er imidlertid litt svakere enn dei andre. Rett og slett fordi eg anser mykje av innholdet i denne boka som "fyllstoff" - tilbakeblikka på Fins ungdomstid er stort sett relevante til hovedplottet, men nivået av detaljar blir tidvis for mykje synes eg. F. Eks kappløpet då dei krangla om bandets nye namn - denne episoden kunne vore enklare formidla med langt færre ord (mange sider kunne med fordel blitt kutta...) utan at noko særleg av betyding ville gått tapt. Ulikt frå dei andre to bøkene blei overgangene mellom tilbakeblikka og notida litt meir "fremprovosert", dei kom ikkje like naturleg inn i handlinga som i dei føre bøkene. Og som i den første boka synes eg heller ikkje at det var vellykla at fortellerstemmen veklas mellom "eg" - person og tredje person når begge deler handla om ein og same karakter: Fin.

Meeen når det er sagt - dette er ei solid og underholdende krimbok. Og som i dei andre to inneheld boka fleire interessante fakta og innslag av historie frå dette øyområdet utanfor Skottland. Historie i små dosar som ikkje blir for keisamt eller belærande... For eg eg generelt ikkje så glad i såkalla historiske romanar nettopp fordi eg ofte opplever dei som litt for mykje fakta og litt for lite roman. Men denne... Her lærte eg mykje utan å tenke at eg blei undervist i historie.

Vi følger fleire av dei samme karakterane som i dei føre bøkene, pluss nokre nye. Igjen er karakterane velutvikla, ekte og truverdige. Einaste som blir litt rart, synes eg, er at mange av desse ikkje er med i den første boka... For dei har hatt og har framleis ein stor rolle å spele i Fins liv og burde ha inngått i tidslinja og tilbakeblikka i den første boka.

Plottet og handlinga vil eg ikkje seie så mykje om fordi eg ikkje vil øydelegge eller røpe noko. Men kort sagt vert ein rekke hendelser utløyst då Finn og Whistler finner eit flyvrak med eit lik i. I tillegg til etterforsking av den saka følger vi Fin inn i hans nye liv på øya - ny jobb osv - samtidig som vi får lære meir om hans oppvekst på øya via tilbakeblikk. Også relasjonene mellom Fin og hans næraste på øya får vi se meir av - både i notid og fordi.

Har du lese bok ein og to så er dette ein absolutt "must" som gjer ein god avslutning på heile serien. God avslutning som åpner for ulike muligheter utan å vere såpass åpen at ein føler seg snytt. Litt happy ending, men ikkje i overkant. Langt der i frå. Realistisk, rett og slett.

(står framleis fast på at bok nr to var den beste!)

Her er min omtale av siste boken i Lewistrilogien. Linken fører til min bokblogg.

Vemodig slutt, litt tammere bok enn de to første, men fortsatt bedre enn de fleste i krimgenren