Viser 1 til 10 av 28 omtaler
Fremragende kollektivroman der gjennomgangstonen er dysfunksjonelle skjebner.
Det begynner med den nyskilte tenårings-pappaen Pål som skjuler at han sliter for døtrene: den voksne pliktoppfyllende Malene og den opprørske Tiril, som begge har sitt å stri med. Pål har havnet i enorm spillegjeld og ser det som eneste utvei å kontakte en klassekamerat han ikke har snakket med siden 80-tallet.
Kameraten, Rudi, er med i Hillevågsgjengen sammen med bestekompisen Jan Inge og hans søster Cecilie (som er Rudis kjæreste). De er litt av noen typer. Rudi er 2 meter ADHD uten filter, Jan Inge er lidenskapelig opptatt av filosofi, lederstil og skrekkfilmer, mens Cecilie er den mest lavmælte av dem, veldig motsatt av Rudi, og elsker heavyballader. Alle tre bor i barndomshjemmet til søskenparet, noe de har gjort helt siden søsknenes mor døde og faren stakk til USA. De er kriminelle, men på en merkelig måte profesjonelle også, og lever etter Jan Inges strenge prinsipper.
En annen historie handler om stormforelskede Sandra, prestedatteren som aldri har brutt reglene, og Daniel, som raser inn og ut av fosterhjem og bryter alt som er av regler. Fortiden vil han ikke snakke om. Daniel overøser Sandra med komplimenter og alt hun vil er å være god nok for ham resten av livet, men det er noe som skurrer. De må ha hverandre, men det betyr ikke at de burde. Ting blir enda mer komplisert når Daniels fostersøster Veronika innerst inne vil ha mer enn bare et søskenforhold…
Boka har et stort persongalleri, og mange får egne kapitler fortalt fra deres synspunkt. Jeg kom faktisk til så mange som 10 (!) noe som er uvanlig mange, men det går faktisk stort sett greit å skille dem og holde styr på ting.
Alle historiene flettes inn i hverandre etter hvert.
Boka er lang og det går til tider fort i svingene (særlig Rudi har noen helt sinnssyke partier) men Renberg skriver bare så gjennomført bra hele veien. Man klarer ikke helt sette fingeren på hva det er, men det er kvalitet. Alle karakterene har så ulike personligheter, men alt føles troverdig. Han skriver som en mann på 45 år like godt som han skildrer ei jente på 15. Det er rimelig bra jobba. Likevel kan jeg se hvorfor denne serien ikke er for alle. Det er høyt tempo, brutalitet, sex og banning på høyt nivå. Ingenting er forbudt å skrive for å si det sånn. Samtidig er det også dype tanker man kjenner seg igjen i og karakterer man blir glad i. Noen blir man både glad i og irritert på samtidig. Hele spekteret.
Boka anbefales. Særlig å høre lydboka, der forfatteren leser, for å få hele opplevelsen. Rappkjefta stavangerdialekt kler disse folka.
Denne boka begynte jeg å høre på lydbok. Jeg ser at mange skryter av denne bokserien, men jeg gav opp etter fem og en halv time. Da orket jeg ikke mer pule og fittepreik. Rett og slett kjedelig.
Ei herleg bok, dette, i den grad ein kan seie at skildringar av personar på skråplanet, eller på veg dit, er herleg. Ein fyl eit knippe personar i Stavanger-området gjennom nokre hektiske haustdagar, personar som normalt ikkje ville hatt stort med einannan å gjere. Men sidan omstenda er som dei er, så vevast lagnaden deira til ein viss grad saman.
Den skilde tenåringspappaen Pål er i pengeknipe, han har spelt på seg uhorveleg stor gjeld, og treng hjelp til å skaffe ein million eller der omkring. Han vender seg til eit knippe jevnaldrande som han så vidt kjende i ungdomstida, og som no er yrkeskriminelle, for å få hjelp til å dra i land ein forsikringssvindel. Døtrene til Pål er eit kapittel for seg, den eldste, Malene, er pynteleg og ordentleg medan Tiril er beintøff goth-jente. Klassevennina til Malene, religiøse Sandra, har forelska seg i barneverns-kasuset Daniel som ikkje er heilt trygg. Spesielt utrygt blir det når han kjem i skvis mellom Sandra og fostersøstera si.
Renberg har skrive ei lettlest og underhaldande tekst, tidvis humoristisk, men som også formidlar dei sterke kjenslene til fleire av dei involverte. Det er korte kapittel, og ein vekslar mellom å følge dei ulike hovudpersonane i forteljinga. Dei sekshundreogeitelleranna sidene flyg unna før ein veit ordet av det, og kjensla ein sit att med etterpå er at ein vil ha meir. Heldigvis har Renberg gjort noko med dette, han har skrive eit par bøker til med framhald til denne forteljinga. Skal lesast.
Uff og uff. En forferdelig bok. Etter at jeg leste Jarle Klepp bøkene (som jeg virkelig likte) var dette en gedigen skuffelse. Veldig lite handling med mange ord. Fryktelig rotete oppsett der hvert kapittel starter en ny handling fra en annen person. Ingen kontinuitet, Masse ufullstendige setninger når personene snakker. Svært sen fremdrift i handlingen.
Aldri mer Tore Renberg for meg.
til tider ustyrtelig morsomt! For noen typer han har skapt her! Jeg kan høre Rudis ordgyterier. Boken er underholdende og frisk!
Denne har jeg problemer med.. Har forfatteren gitt ungdommene for "voksne" tanker.. ? Voksne går ofte i slike feller syns jeg. Har de glemt hvor liten man egentlig er når man er 14.. osv osv. Ellers syns jeg det er en snodig historie som heller ikke fenger meg helt.. Og litt for rått språk..
Etter romanen "Charlotte Isabel Hansen" ble jeg lei både Jarle Klepp og Tore Renberg. Derfor tok det litt tid før jeg igjen tok fatt på Renbergs forfatterskap, og jeg er glad jeg gjorde det. Med romanen "Vi ses i morgen" er Renberg tilbake i språk, stil og form som i kortromanene "Farmor har kabel-tv" og "Videogutten", bøkene som gjorde meg kjent med hans fortellerstemme, bøker jeg likte svært godt. "Vi ses i morgen" har driv, humor, nostalgi, sære og finurlige karakterer, bisarre hendelser i kjente omgivelser. Og det ligger en sårhet over det hele. Anbefales.
traff ikke meg.
Sist sett
