Bokelskere.no

En enestående trilogi. Jeg er fasinert, og gleder meg makeløst til de neste bøkene i denne familiekrøniken.

Det store århundret nr 3

Her er Guillou tilbake på samme nivå som med Brobyggerne. Jeg synes imidlertid enkelte partier i boken er vel mye forenklet og jeg reagerer også på at familien hele veien fremstilles som så vellykkede. Harald kanskje som et unntak i boken. Det blir spennende å lese neste bok for å se om dette endres.

Egentlig ikke den letteste boken jeg har lest av Guillou. Den første i serien var grei å komme gjennom. Den andre leste jeg bare halvveis, og nå er den tredje ferdiglest. Handlingen er fra mellomkrigstiden og mye av det jeg leste, virket noe annerledes enn det jeg trodde jeg visste. Blant annet østerrikernes uskyldsstempel under Hitler-regime, men så leser jeg at over nittini prosent av østerrikerne støttet det tyske regimet i en folkeavstemming før anschluss. Karakteren terningkast fire er grei nok. Jeg skal også lese bok nummer fire som ligger klar, men først skal jeg gjennom Ken Follets tredje bind i hans århundretrilogi, boken på over tusen sider.

Nær 70 år e. Hitlers anonyme gravferd, er
temaet 'Ondskan' stadig eksotisk særpensum -
og håpløst feil i hyggelig samt 'seriøs' samtale?

"Men det kom igjen" - hevdet Nasjonalsangen.
Må det dog sees i øynene - eller ørene?
Guillou ymtet at den historiske romanserien om
1900-tallet skulle bli ferie fra agent grev Hamilton
lastet med intriger og tung stormakt-politikk.

Men gravlagte ble ikke så lenge død: når tre
verdensvante industriledere, fhv. proletære
norske trangvikinger møter tiden 1918 til 1939
banker skjebnemotivet igjen, ved pre-nazi bander
med klubber og jernrør: røde og svarte gardister -
inni er de helt like? Røper gestapo-sjefen noen
private tanker, og tenker sjefsbølle diktatoren
å marsjere inn og ta Polen? Kan verden bli trygg?

Jan Guillou har eit enormt prosjekt framføre seg. Han skal skrive seg gjennom heile det 19.århundre med ikkje mindre enn 7 bøker. No er han komen til bok nummer 3 og dei glade tjueåra, med det litt meir dystre tredvetalet.

Guiilou vil gjennom bøkene sine ikkje berre fortelje ei historie - dvs gjere oss kjende med ei rekkje perosnar og deira tankar, kjensler, gjeremål og liknande. Han vil og gi oss eit innblikk i historia, kva som skjer og korleis dette forma samtida.

For å få til dette må då personane vere levande og interessante, og samtida som vert skrildra vere nett det same - levande og interessant. Elles vil boka lett verte ei oppramsing av stdar og hendingar, med eit persongalleri som er til tider kjedeleg, overfladiske og flate.

Dette er ei fare for alle historiske romanar, og sidan dette er noko Guillou har gjort før burde han kjenne til dette.

I dei tre fyrste bøkene gjer han og det. Det vil seie at han klarar å halde spanninga oppe, sjølv om vi veit at det kjem ein verdskrig til dømes. Personane er samstundes spanande og interessante, sjølv om det til tider i bok nummer to vert litt vel mykje "namedropping" av kjende personar.

Diverre klarar han ikkje å halde dette oppe i bok nummer tre. Boka kan til tider minne meir om ei oppramsing med eit klart mål for auge - verdskrig nummer to. Som lesar sit eg mest igjen med kjensla av å ha lest meg gjennom ei gedigen transportetappe som forfattaren diverre måtte igjennom men ikkje syns noko særleg mykje om.

Og dette er veldig synd. For det skjer faktisk ein god del mellom dei to verdskrigane. Og då snakkar eg ikkje berre om oppbygging etter og mot ein verdskrig. I seg sjølv er perioden eit skattkammer av utvikling som veldig veldig ofte vert overskugga av, ja dei to allereie for mykje nemnde krigane.

Det er for all del vanskeleg å ikkje la seg påverke av verdskrigane når ein skriv om desse tjue åra. Vi som ser tilbake veit jo kva som skjer, og let oss lett farge av det. Men det er jo nettopp dette som Guillou klarar i dei andre bøkene - og ikkje la fyrste verdskrigen overskugge for mykje. Og det skulle eg gjerne sett at han hadde konsentrert seg litt om i denne tredje boka og.

Eit anna moment som og gjer at boka gir kjensla av å vere skriven med harelabb, er at personkarakteristikkane er litt i overkant overfladiske. No er ikkje Guillou kjend for å skrive ut dei mest djupe og intest søkande romanfigurane, men det vert litt i overkant denne gongen. Som sagt, det er ei transport etappe der vi må bli kjende med nye figurar for at det neste store dramaet skal kunne utspele seg.

So er boka verdt lese? Sånn i seg sjølv, nei. Som ein del av den store 19. hundretals sagaen derimot er den nettopp ei naudsynt transportetappe mot neste bok.

Virkar meir som ei transport etappe mot neste mål

Det skjer faktisk noko mellomd ei to verdskrigane, men ofte druknar det i krig. Akkurat som om forfattaren prøvar å gjere tida interessant, men ikkje får det til.

En bra triologi, håper det kommer mer om disse brødrene og etterkommerne.

Läser denna tredje bok om bröderna Lauritsen som MP3 bok i Thomas Bolmes fantastiska uppläsning.

[Etter en liten intro i året 1918 fortsetter historien fra 1923. Oscar som har vært i krig i Afrika bor nå i Berlin sammen med sin kone Christa og tvillingguttene deres. Harald, den eldste sønnen til Lauritz og Ingeborg bor også hos dem. Foreldrene hans bor i Sverige og er med på å bygge opp et nytt fint samfunn i skjærgården. Sverre bor også i Berlin, og er i likhet med Oscar med på å bygge opp byen. Han er en kunstnersjel og fyller tomrommet etter sin tapte Albie med kunst, dans og musikk. Han arbeider som arkitekt og er i likhet med brødrene sine veldig suksessfull.
Coveret på boken kan antyde lyse tider, og det er det òg, men det henger mye bitterhet igjen i det tyske samfunnet, så der finnes spøkelser i alle kroker. De menneskene som har midler posisjonerer seg etter beste evne, og det politiske snakket er fremtredende.
Boken slutter i 1939, og da har vi tatt del i en fantastisk historisk reise frem til starten på
2. verdenskrig. Det er interessant å lese om hvordan det er å være ung i Berlin i disse årene, og hvordan den norsk-tysk-svenske familien i Sverige tenker og føler rundt det som skjer. Guillou har skrevet en roman, med alt som skal til for å fengsle leseren, i et spennende scenario. I mine øyne er det veldig troverdig det han skriver om politikk og historiske hendelser, så jeg stiller ikke spørsmål ved de faktiske forhold.

I 1928 gitt nazistpartiet tilbake fra 14 til 12% og de utgjorde ikke noen politisk trussel. Sosialister og kommunister var fremdeles uten arbeid og ganske fattige, så fristelsen ble stor for mange når nazistene lokket med gratis øl, små jobber, suppekjøkken og uniform på avbetaling. Jobbene besto i å delta på "straffeekspedisjoner", det vil si, stelle i stand trøbbel, på offentlige møter og i gatene.
Dette året foretok staten den første jødetellingen. Myten at jødene var mange, de viste å sno seg, de var rike og at så få unge jødiske menn deltok i den første krigen, irriterte befolkningen. Det viste seg at det bodde 560 000 jøder i Tyskland, 1 % av befolkningen! 180 000 av dem deltok i krigen, hvorav 35 000 ble dekorert for innsatsen sin. Resultatet av tellingen i 1928 be dysset ned.
Kjente navn fra historien dukker opp, som krigshelten Hermann Gøring og senere Bertolt Brecht, dette synes jeg er gøye knep for å gi liv til historien, selv om det selvfølgelig er oppdiktet.

Jeg likte denne tredje boken veldig godt. Her er litt politikk, men det er diskusjoner menigmann i mellom, som speiler tilstanden for befolkningen i landet. Boken er spennende, og driver seg frem av seg selv. Ved hvert kapittel hopper vi frem 2-3 år, dette gir fin fremdrift og gjør boken lett å lese.

Dette er tredje bok i serien "Det store århundret", som i følge forfatteren skal huse
13 bind. Har du lest disse bøkene?]1

"Mellom rødt og svart", Jan Guillou
Dette er den tredje boka om Lauritzen brødrene; i dette hundreårsprosjektet til forfatteren.
Denne boka tar for seg de ikke altfor koselige mellomkrigsårene. Det er ondt blod mellom folk og stater. Krigserstatningstema er oppe, og etter hvert brennes det bøker, teatrene blir sensurerte, inflasjonen er stor, Hitler, Wallenberg og Gøring blir introdusert. Den teknologiske utviklinga har skutt fart etter 1. Verdenskrig, og vi aner at 2. Verdenskrig blir mer mekanisk enn den forrige. Boka ender i det Hitler, den idioten, invaderer Polen.
Savner mer nerve i det mellommenneskelige forholdene, flere kvaler og dårlige valg i denne boka. Her er det historiske fakta, litt fra Sverige og mest fra Berlin, som driver historien fremover. Men den har jo spenning da. Det er jo mange homofile som har det litt vanskelig i dag, og det var nok ikke så lett på 30-tallet heller. I nedgangstider er det nok stort stress å være steinrik også, så både fattige og rike hadde sine problemer. Den eneste gruppa som liker sånne tider, er jo de som spiller på misnøye. Det har historien vist oss - det er det denne boka handler om.
Merker at lesegleden av disse bøkene synker proporsjonalt med utgivelsen, og vet ikke når eller om det kommer flere, men er ganske sikker på at jeg kommer til å lese de også. Det er nok vanskelig å skrive en lystig historisk roman om mellomkrigsårene, men det er absolutt interessant å lese. Tror nok jeg ikke har klart å omstille meg etter bakoversveisen og forventningene jeg fikk av den første boka, Brobyggerne.