Siden det allerede er skrevet en del om denne skal jeg holde dette kort.

POSITIVT:
+ Leserverdig - absolutt verdt å lese. Gode historier, engasjerendje.
+ Jeg liker språket - originale og kreative skildringer
+ At vi føler forskjellige familiemedlemmer åpner for at leseren klarer å identifisere seg med minst en av karakterene, altså får en en slags tilknyting som gjør at en vil vite hvordan det går.

MINUS:
- I overkant mange sider; jeg liker lange bøker, men da skal boken være lang fordi det er mye som fortelles. Her er det litt for mye tom-prat for min smak. Mye kunne vært droppet uten at historien ville mistet noe.
**F.EKS delen hvor vi får lese Joachims stil om surfing. Jeg vil ikke lese 12 sider om surfringens historie - med mindre det er uhyre viktig/har sammenheng med resten av historien - hvilke ikke var tilfellet her.
- Innimellom finnes det en del setninger som er i overkant lange, og jeg måtte iallfall lese flere ganger for å skjønne hva som ble sagt (muligens var jeg trett, da jeg leser på sengen ;))
Anbefaler likevel boken, og med mindre en har dårlig tid (noe en ikke bør ha dersom en skal nyte en bok?) tror jeg mange vil like denne boken.

Boka følger en familie gjennom to generasjoner. Den er bygd opp slik t handlinga tar til på et tidspunkt da ”alt” går helt galt. Barna i denne velstående familien er begavede og har alle forutsetninger for å lykkes, men så trør alle de tre ”håpefulle” feil. Deretter gjør handlinga et hopp en generasjon tilbake i tid, for så å skride langsomt framover igjen. Arne og Elise Lindberg er foreldrene. Som ung var Arne i sterk opposisjon til sine foreldre. Det siste han kunne tenke seg, var å gå inn i familiebedriften. Men da faren dør, overtar Arne likevel. Men han legger straks om produksjonen. Det er i 1970-årene, og nå er det oljeindustrien som gjelder. Firmaet engasjerer seg i oljeutvinningen i Benin i Afrika. Men det viser seg vanskelig å få det hele til å bli særlig lønnsomt. Det skyldes særlig prisen på et nødvendig råstoff, barytt. Hittil er dette råstoffet blitt kjøpt inn fra Tyskland. Men undersøkelser viser at den billigste baryttutvinningen foregår i Kina. Arne reiser til Kina. Her får han omvisning i moderne fabrikker der råstoffet utvinnes til priser som er fullt sammenliknbare med de europeiske. Men i Kina foregår det også en annen utvinning, langt mer fordekt. I fangeleire under umenneskelige forhold driver utmagrede mennesker og graver barytten fram med egne hender. Arne oppnår kontakt med et slikt sted, og heretter får han råstoffet sitt til priser som får firmaets lønnsomhet til å stige himmelhøyt Selv forsøker han så godt som mulig å fortrenge det han så under Kinabesøket, og framfor alt er det viktig for ham å skjule sakens realiteter for kona Elise. Hun har nå gått mer eller mindre lei av husmorrollen og har kastet seg inn i humanitært arbeid. Noe av firmaets overskudd er blitt øremerket til bygging av en skole i Benin. Sammen med Karl, en ungdomsvenn av Arne, administrerer hun hjelpearbeidet fra Norge. Men hos Elise våkner også andre følelser til live. Karl har helt fra ungdomstiden beilet til henne, og det fysiske nærværet med ham pirrer henne nå mer enn noensinne. Men så oppdager Elise ektemannens tvilsomme forretninger i Kina, og ekteskapet slår store sprekker. Men også på hjemmefronten strever Arne. Naboen Tom Johansen er av en helt annen støpning. Han er håndverker, og familien hans er udannet i familien Lindstrøms øyne. Arne prøver så godt han kan å være veileder og pådriver i aktivitetene til de to sønnene sine, Joachim og Christoffer. Men her taper han ofte for nettopp nabo Tom. Særlig gjelder detter under oppussingen av en gammel seilbåt som Arne har gått til anskaffelse av. Og det er nettopp på jomfruturen med denne seilbåten at Arne mister livet. Med seg i båten har han den tiårige sønnen Joachim. Arne faller i vannet, og etter hva vi får vite senere, kunne trolig tiåringen opptrått annerledes og da kanskje klart å berge faren. Det eldste barnet i Lindbergfamilien, datteren Thea, har også relasjoner til Johansenfamilien. Sønnen her, Kent, tilber og elsker Thea helt fra ung alde. Hun deler på ingen måte følelsene, bare soler seg i glansen. Thea danser ballett. Hun er svært flink, og en stor karriere ser ut til å ligge foran henne. Det yngste barnet i Lindbergfamilien, Christoffer, er en fryktsom og sårbar gutt som er redd det meste. Etter farens død går det flere år før vi møter familien igjen. Joachim har gått på forfatterstudier i Bø. Her har han blitt venner med Elias og Linda. Det blir et typisk trekantforhold. Begge mennene tilber Linda og konkurrerer om hennes gunst. Også på forfatterfronten konkurrerer Joachim og Elias. Den sistnevnte er flittig, sitter dagen lang og hamrer på skrivemaskinen, mens Joachim for det meste driver rundt, skråsikker på egen begavelse. Sammen reiser de tre til Sør-Frankrike for å drive med surfing. Her er Joachim den store mesteren. Suverent behersker han surfingens kunst. Også Christoffer kommer for å besøke broren i Bayeux. Joachim innvier lillebroren i bruk av narkotiske stoffer. Under en kraftig rus får Christoffer en religiøs åpenbaring. Han reiser hjem for å utdanne seg til prest. Også Elias og Linda reiser hjem – sammen. Det går noen år og så skjer det at både Joachim og Elias har fått ferdig hver sin bok. Utgivelsen skjer omtrent samtidig. Joachim er som vanlig selvsikker. Elias’ bok er sammenliknet med hans banal med et flatt, trivielt språk. Men kritikerne mener det helt annerledes. Joachim får nærmest slakt, mens Elias mottar bare ovasjoner. Boka hans blir tildelt priser og vil bli utgitt som bokklubbok. For å forbarme seg over sin gamle venn foreslår Elias en ny surfeferie i Bayeux.. En dag mens de er ute med surfebrettene, blir Elias tatt av en stor bølge og drukner. Joachim forsøker å redde ham, men forgjeves. Blant tingene Joachim tar med seg hjem, er en plastpose med et ferdigskrevet manus til Elias’ nye roman. I årevis blir dette liggende urørt i kjelleren hos Joachim. Han har nå flyttet sammen med Linda. Thea har i mellomtida gjort stor suksess som ballettdanser. Hun har vært engasjert på scener i utlandet. Nå er hun ved Nasjonalballetten i Oslo. Hun er gift med advokaten Fredrik. Nasjonalballetten har fått en ny sjef. Han kommer med erotiske tilnærmelser overfor Thea. Hun avviser ham blankt. Sjefen straffer Thea med å nekte henne de store rollene. Også ekteskapet med Fredrik slår sprekker. Thea har lenge forsøkt å bli gravid, men uten hell. Undersøkelser på en fertilitetsklinikk bringer på det rene at problemet ligger hos Fredrik. Han er ikke uten videre i stand til å befrukte kona. Men merkelig nok viser undersøkelsen av Thea at hun allerede er blitt befruktet. Hva har skjedd? Joachim har nettopp utgitt en ny roman. Denne gangen blir det en stor suksess. Joachim soler seg i berømmelsen, men så får han plutselig en anonym telefon. Verden raser sammen rundt Joachim da en stemme sier at det er en annen som har skrevet romanen han har utgitt. Også for Christoffer går det nå ille. Han har vervet seg som feltprest til Afghanistan. Her begår han en stor tabbe og blir ansvarlig for at to menn dør. Nå skal det vise seg at samme person er far til Theas barn og den som kjenner hemmeligheten om den nye romanen., nemlig nabo Kent, Theas forsmådde beiler fra ungdomstida Han har sett manuset til Elias da han hjalp til med flytting. Han forteller om oppdagelsen til Thea..Hun er villig til alt for å stoppe ham fra å gå videre. Men Kent benytter seg av pressens tusenkronerstips, og skandalen er et faktum.

Jeg må føye meg inn i rekken av dem som mener at boken med fordel kunne vært 150 sider kortere, men når det er sagt, for en god bok! Houm skriver virkelig godt, spesielt bra synes jeg boken er når vi kommer til nåtid igjen i siste del av boken. Stor underholdning!

Forfatteren synes å være like pretensiøs som sine snobbete vestkantkarakterer, og boka gaper over. Synsvinkelen bytter flere ganger, fortellingen hopper fram og tilbake i tid (i utgangspunktet ikke et problem for meg, men her blir det rotete), og alt i alt blir dette en temmelig uoversiktlig og til tider ganske kjedelig familieroman. Noen av karakterene er gode og til tider selvironiske, men det hjelper liksom ikke helt.

Mange av setningene og avsnittene her er reint gull. Jeg ble tidlig hekta, men merka at det tyngre mot slutten. Denne boka er blitt sammenligna med "Korrigeringer" av Jonathan Franzen, og jeg synes begge har noe av de samme problemene: Forfatterne er bedre til å lage typer og ironisere lett over dem (og tidsånden), enn de er til å skape drivende historier som gjør at jeg som leser investerer mine følelser i personene. ("Frihet" av Franzen er bedre i så måte, etter min mening.)

Har absolutt sine perioder og rammeideen er god. Dessverre når den for ofte ikke opp til sine ambisjoner og hadde tjent på å bli kuttet ned en del. Allikevel en bok verdt å lese, for når Houm treffer skriver han gnistrende.

Familietragedie i fem akter

Nicolai Houm (f. 1974) debuterte som forfatter i 2004, og har etter dette utgitt en novellesamling og en barnebok. For meg var han helt ukjent inntil han i høst utkom med romanen "De håpefulle". Ja, dersom det ikke hadde vært for profileringen av boka på Eldorado - Oslos nye, fantastiske bokhandel, Nordens største! - og en samtale med en meget kompetent medarbeider i bokhandelen en dag før jul, er det faktisk ikke sikkert at jeg hadde blitt så oppmerksom på boka at jeg hadde kjøpt den der og da - i alle fall ikke før et langt stykke ut på nyåret. Dette var nemlig boka med stor B! En bok man bare måtte få med seg!

"De håpefulle" handler om familien Lindberg; far Arne, mor Elise og deres tre håpefulle barn: Thea, Joachim og Christoffer. Alle med de beste forutsetninger for å klare seg riktig godt her i livet, men som livet tar innersvingen på etter hvert, slik at de alle roter det til for seg og går til de grader på trynet. Hva skjedde egentlig med de fem medlemmene av familien Lindberg?

Arne har et anstrengt forhold til sin far, og velger ham og familiebedriften det egentlig var meningen han skulle overta, bort, til fordel for en egen, selvstendig karriere. Først da faren dør er han i stand til å legge sitt vonde far-sønn-forhold bak seg, og går inn for å utvikle farsbedriften med liv og lyst, som om dette besto i å utslette alt som ligner av spor etter faren.

"Siden sekstenårsalderen hadde Arne Lindberg bestrebet seg på å anlegge sin egen livsvei så langt fra farens som mulig. Den viktigste delen av denne bestrebelsen var å unngå å bli sugd opp i familiebedriften Lindberg & Søn. Å ikke bli en ny Søn. Han hadde i sin tid avslått farens tilbud om å finansiere studiene hans ved Norges Handelshøyskole, og jobbet heller i et avskrivingsbyrå på kveldstid de årene han fordypet seg i emnene finansregnskap, varehandel, og senere, da høyskolen flyttet fra Bergens sentrum til Breiviken, administrasjon og ledelse. Arnes mor sørget for å kalle ham hjem til hovedstaden i forbindelse med høytider og fødselsdager, og gjorde sitt beste for å være limet i familien, i den grad det å innta en nevrotisk offerrolle og demonstrere misnøye ved enten å ligge til sengs hele dagen, eller å hengi seg til gråtekvalte handleturer hvor hun kastet sjekker rundt seg som brukte papirlommetørklær, kan kalles å lime." (side 184)

Vi får etter hvert innblikk i hvordan Arne møtte Elise, kvinnen han ønsket som mor til sine barn. Og Elise - har hun noen gang elsket sin mann, eller handlet det kun om trygghet og om å minimere fallhøyden dersom noe i livet skulle gå galt? I alle fall gir de sine barn en oppvekst som mest kan karrakteriseres som en overklasseoppvekst, der de føler seg berettiget til det aller beste av hva livet har å by på. Elise, en gang så vakker og ung og deilig, opplever at livet skrumper mer og mer inn med årene, mens hun erfarer at hun ikke egentlig har noe eget liv, men kun lever gjennom barna. For når man tar bort barna, er det i grunnen sørgelig lite igjen. Er det deres skyld, eller hennes egen? Når fikk egentlig barna ansvar for å gjøre sine foreldres liv leveverdig? Elise drar heldigvis ikke det hele så langt som alle "etter-alt-jeg-har-gjort-for-deg-mødre" tenderer til å gjøre ...

Etter hvert som barna vokser til, kjenner vi på følelsen av at det eneste som i grunnen binder dem sammen, er minnene om deres oppvekst, og forholdet til moren, som rett og slett er besværlig. Som når den godt voksne Joachim sitter sammen med søsteren Thea og røyker opp hennes mentolsigaretter i en bil, og frykten for at moren skal ta dem på fersken dukker opp:

"Hvis mor stikker hodet inn for å se hvordan ..."
"Mor kommer ikke til å stikke hodet inn i en campingbil fra 1977", sa Joachim.
"Hun er ikke så snobbete."
"Jo, hun er akkurat så snobbete."
"Når ble hun egentlig det?"
"Da hun slapp opp for andre ting å bry seg om." (side 376)

Thea satser på en karriere innenfor balletten, og dette går svært, svært bra - på tross av hennes fatalistiske innstilling til det meste - inntil hun skjønner at man ikke får hovedroller uten å måtte ligge med korreografen, en ekkel sådan på toppen av det hele ... Joachim - tidligere surfer - går på forfatterstudiet i Bø, men tross alle ambisjoner om å slå igjennom som forfatter, går det ikke riktig slik han hadde tenkt. Inntil at bokstavelig talt snubler over et lik for å oppnå den suksessen han synes han fortjener ... Og Christian som utdanner seg til prest, og som velger å reise til Afghanistan som feltprest, møter også seg selv i døra til slutt, etter at en dårlig vurdering har kostet et par mennesker livet ...

Selv om jeg for det meste opplevde boka som fantastisk god, hadde den noen partier som ble vel langtekkelige, og som med fordel kunne ha vært strammet opp. Nesten 700 sider er og blir vel mye, uansett hvordan man snur og vender på det! Like fullt - det er lenge siden jeg har lest en så spenstig og turnover-aktig bok som dette (og som atpå til er norsk), hvor latteren satt rimelig løst, inntil den tidvis satte seg fast i halsen. Likheten med Jonathan Franzens romaner - særlig "Korrigeringer", men også "Friheten" - er slående.

Her er det mange partier av stor sitatmessig verdi, og jeg har særlig lyst til å trekke frem to - den første om Joachims refleksjoner rundt det å være forfatter, og den andre om Joachims refleksjoner rundt det å være surfer.

"Det de aldri forteller deg på et forfatterstudium, er at man må være nokså dum for å kunne skrive skjønnlitteratur. De fleste vellykkete forfattere besitter nemlig, i tillegg til nyttige egenskaper som språklig teft og sans for drama, en god porsjon dumhet, og de som ikke er så heldige å være født med denne dumheten, finner strategier for å simulere den, altså gjøre seg dummere enn de er. Disse strategiene kan for eksempel være kun å skrive mellom fire og syv om morgenen, når den kritiske sansen er lammet og hjernen fremdeles opererer etter drømmenes logikk, eller å sette seg nær sagt uoppnåelige kvantitative mål, slik at skrivehastigheten gjør det umulig å ha et virkelig bevisst forhold til det man gjør. For ikke bare er lysende prosa oftest et resultat av uhemmet hamring på tastaturet; den korteste tenkelige vei mellom underbevisstheten og arket; en strøm av ord som virker på leseren med en umiddelbarhet som kan sammenliknes med tankeoverføring, men det motsatte er som regel lite produktivt. Ta Joachim Lindberg, og hvordan desperasjonen hans meldte seg mot slutten av forfatterstudiets to måneder lange romankurs, med kun ti dager igjen til å bevise for seg selv, gjesteforeleseren og medstudentene at han var det fødte prosaist, hvis mangel på suksess i en alder av tjueseks år kunne forklares med tilfeldigheter. Ta hans såkalte skrivesperre, det blanke arkets tyranni, som tross alle gode tiltak og en innsatsvilje som var ulik ham, så ut til å vare hele det forbannede semesteret. For hva er skrivesperre? Skrivesperre er når dumheten svikter. Skrivesperre er når man ikke klarer å innbille seg at det er lekende lett å skrive. Når idiotgardinen rulles opp og man ikke lenger kan overse de tusentalls åpninger ethvert nytt ord produseres. Når man skjønner at hver periode er utbyttbar, at hvert avsnitt like gjerne kunne ha vært et annet, at hver eneste passasje, teoretisk sett, kunne ha vært løst på en annen, og antakelig mer leseverdig måte ..." (side 147)

"For surfere er strømmer mest et irritasjonsmoment. I sitt banebrytende verk Flow: The Psychology of Optimal Experience lanserer den ungarske psykologiprofessoren Mihaly Csikszentmihalyi en teori om at en optimal psykologisk tilstand oppstår idet man står overfor en utfordring som er perfekt tilpasset de evnene man har. Når man beveger seg hårfint på hitsiden av grensen mot det umulige og oppnår ønsket resultat, mener Csikszentmihalyi å påvise en erfaring som overgår vanlig mestringsfølelse i intensitet. Denne tilstanden, som han beskriver som flow, er betegnende for surfeopplevelsen. Ifølge Csikszentmihalyis ressonnement kan tilstanden ikke oppnås hvis bølgene er større enn det surferen takler. Misoppfatninger om de fysiske kreftene som virker i en bølge, bidrar også til inntrykket av at surfing er spesielt risikofylt. Ja, det å bli tatt av en stor bøkge er som å ligge i fosterstilling i en instrustrioppvaskmaskin, men om man skulle besjele bølgen og formulere dens ytterste ønske, måtte det være å få alle fremmedlegemer ut av vannet og opp på stranden - inkludert surfere. Så lenge en ikke overvurderer egne evner, undervurderer havet eller er så uheldig å bli spist av hai eller miste brettet i et kritisk øyeblikk, er surfing en trygg aktivitet." (side 426)

I første rekke er det Joachim som vekker størst interesse hos meg som leser. Han er på mange måter et symptom på noe av det som bekymrer meg og min genereasjon aller mest; den manglende sulten hos den oppvoksende generasjon til å jobbe hardt for å stå på egne bein og nå sine egne mål ut fra det man har evner til. I stedet antar man at suksess er noe man er berettighet til, og som helst ikke skal koste noe, i alle fall ikke for en selv. Dersom noen andre oppnår suksess, leter man etter det som er galt, hele tiden for å forsvare sin egen opplevde fortreffelighet - og om nødvendig tar man det man føler man har krav på. Kort vei til lykken, kort vei til suksess - ikke årevis med slit, men "Nuh"! Vi lever i grådighetens tidsalder, og det er akkurat dette jeg føler at romanen handler om. Eller man kan oppfatte romanen på en annen måte, nemlig som at en oppvekst på solsiden ikke gir noen garanti for et "lykkelig liv" for barna. Kanskje ville en mer alminnelig oppvekst gitt barna mer "alminnelige drømmer" og mindre fallhøyde i forhold til hva man mener er et suksessfullt liv? Jo flere valg Lindberg-barna og deres samtidige opplevde å få, desto mer begrenset var paradoksalt nok valgmulighetene ...

Så når man lurer på hva som går galt i familien Lindberg, så handler det kanskje om foreldre som på et vis har gitt barna alt, og hvor i alle fall moren forventer at barna skal oppfylle hennes drømmer fordi de skylder henne "alt"? Men som erfarer at alt de har fått til er å oppdra noen kravstore barn som går fra dekket bord, og som tror at veien til eget dekket bord er kortere enn først antatt? Sånn sett er kanskje Thea den av søsknene med størst integritet når alt kommer til alt, fordi hun våger å hoppe av morens drøm, og nekter å gå til sengs med den ekle korreografen, selv om dette kan koste henne ballettkarrieren?

Portrettet av moren er det som etter Joachim-portrettet, ga mest for meg. Hun beskrives nokså tidstypisk for kvinner som var mødre på 1960-70-tallet - fortrinnsvis kvinner som ikke var ute i yrkeslivet, men som bygde hele sitt liv rundt barna, og som ikke fullt ut var bevisst på hvor de selv sluttet og hvor barna begynte - og omvendt.

"De håpefulle" handler om så mye, mye mer, men dette må man nesten finne ut av selv når man leser romanen. Alt i alt en meget vellykket satirisk roman, synes jeg - og som med all satire ligger alvoret rett under. Derav følelsen av at latteren setter seg fast i halsen under lesningen.

Jeg ser at forfatteren benytter ulike fortellergrep i romanen, men er ikke enig med enkelte kritikere i at når man ikke kan genreplassere romanen, så er den "ingen av delene" og at dette er et problem. I den senere tid har det kommet mange romaner som er grensesprengende i forhold til genre-plassering, og jeg synes dette mer beriker enn noe annet. Det eneste jeg har å innvende av kritikk mot romanen er at den er for lang og med fordel kunne ha vært strammet inn litt her og der. Utlegningene om far Arnes reiser til Benin ble for eksempel et langt gjesp, og jeg skjønte ikke helt poenget med den helt siste avslutningen av romanen heller. Men ut over det: en fantastisk og herlig og meget leseverdig roman av det pageturneraktige slaget! Jeg anbefaler denne romanen varmt, og gleder meg til å følge Nicolai Houm videre i hans forfatterkarriere!

Hver for seg er det flere av historiene om familien Lindberg, Arne, Elise, Thea, Christoffer og Joachim som er gode og fengende. Men det blir for mange ord, for mye preik. Boken kunne med helle vært redigert strammere og 150 sider kuttet. Mye bra, men ikke bra nok. Bruk høsten på andre romaner.

Fornøyelig familieroman, med nerve.

I "De håpefulle" møter vi familien Lindberg - far Arne, med samvittighetskvaler for uetisk forretningsdrift, mor Elise, som skulle ha blitt skuespiller, og barna: Den hardtarbeidende ballettdanseren Thea, den talentfulle, men udisiplinerte forfatteren Joachim og den tvilende feltpresten Christoffer. Vi blir kjent med hver og en av dem over 700 sider, i et Jonathan Frantzen-inspirert samtidsdrama.

Houm beskriver samtiden og personene gjennom deres relasjoner og konflikter til hverandre og andre mennesker. Her står business mot sosial ansvarlighet, surfekultur mot kulturturisme, finkultur mot kroppsarbeid, vennskap mot konkurranse.

Det tok litt tid før jeg kom ordentlig inn i boka. Nå sørger jeg dypt over at den er ferdiglest. Dette er uten tvil en av høstens mest interessante romaner - må leses!