Nei, dette orker jeg ikke! Og jeg synes jo at den er godt skrevet. Men jeg klarer ikke flere beskrivelser av skitt og elendighet, og dårlig mage. Mulig jeg finner den frem igjen en annen gang.

En mørk og dyster bok. Kim Leine får virkelig frem noen av de utfordringene menneskene på slutten av 1700-tallet kunne møte.

Jeg likte først ikke at boka var skrevet i presens, men dette gikk seg til etter hvert. Det kan hende boka passer best i denne verbformen.

Boka er lang, men ikke tung. Anbefales!

Boka starta treigt for meg, men etterkvart hadde ho meg. Eg blei med til Grønland og det danske livet saman med inuittane. Gjennom presten Falck blir vi kjent med korleis dei dansknorske herrane koloniserte øya.
Undervegs gjekk det opp for meg at eg visst svært lite om historia til den største øya i verda. Eigentleg litt flaut.Undervegs har eg retta litt på det.
Boka er tjukk og det er mykje lukt, frost og vatn i ho. Kim Leine fortente Nordisk råds litteraturpris for Profetene i Evighetsfjorden.
I bloggen Leselukkehar eg skrive litt meir om tankane rundt boka.

Ei mektig og god bok om livet til den unge Morten Pedersen, etter kvart Falck, frå han kjem frå Norge til København i 1782 for å studere teologi, via nokre år i teneste som prest på Grønland, ein sveip innom Norge att, før han reiser til København og får med seg den store bybrannen i 1795. Brorparten av historia handlar om tida på Grønland, og det trøysteslause livet i kulde og mørker i ei skrøpeleg kolonibosetjing hjå eit okkupert folk som han ikkje forstår.

Leine serverer mange truverdige og kraftfulle skildringar i denne boka, anten det er frå bylivet i København, den kummerlege seilasen til Grønland eller livet til grønlendarane. Han legg ikkje fingrane imellom for å male ut grisete detaljar angåande hygieniske forhold eller sjokkerande seksualmoral. Enkelte scener sklir over i det absurde, her kan ein nemne eit tjuveri på kjøpmannen sitt loft som ikkje ender så bra. Men stort sett har ein kjensla av at skildringane er tilforlatelege. Spesielt godt likte eg kanskje intermessoet på eit kvalfangstskip, og også bybrannen i København var mektig godt fortalt.

Unge Morten viser frå starten av at han er ein unnfallande tvilar. Han tvilar seg frå eit ekteskap i København, han er unnfallande for lagnaden til ein ung sjømann under overfarta til Grønland, han er tvilande til prestegjerninga og unnfallande for å gripe inn i sosiale tilhøve rundt seg. Men heilt tiltakslaus er han ikkje, påfunnet med å take med seg ei mjølkeku til Grønland stend det respekt av. Og sjølv om Morten aldri blir nokon helt, så stend det likevel respekt av alt han gjeng igjennom i løpet av boka.

Vi las denne boka i Lesesirkelen av 2014 i april/mai i år. Boka er god, men utfordrande, og den egna seg ypperleg til diskusjon undervegs.

Morten Falck er teologistudent i København på slutten av 1700-tallet, selv om hans egentlige drøm er å studere medisin. Han er uhyre interessert i menneskets anatomi, og de detaljerte tegningene hans blir hengende på byens universitet.
Til slutt blir han ordinert, og flytter til Grønland for å virke der.
Året er 1793 og Morten lengter hjem. Hjelpepresten er full av sorg og sinne, og misnøyen fra grønlenderne vokser. Profeten Habakuk og hans kone leder et opprør blant de kristne grønlenderne. Drømmen deres er likhet, frihet og brorskap.
Morten slites mellom å håndheve loven, eller å la seg drive med av frihetsdrømmene til de innfødte.

En knallhard og tøff bok, som ikke lar mye overlates til fantasien. Uhyre interessant, og mesterlig bygd opp.

Boka er inspirert av historiske hendelser, og fikk Nordisk Råds Litteraturpris i 2013.

Dramatisk, velskrevet og til ettertanke. Anbefales på det varmeste!

Hvilken fortellerkunst! Og som en skammer seg for å være en av de "siviliserte". Forstår godt at Leine fikk Nordisk Råds pris.

Till trots för Nordiska Rådets Litteraturpris 2013 måste jag säga att detta var en skitbok som jag inte orkade läsa klar. Det var ett evigt tuggande om löss, pissepottor, spyor, fisar, tarmens plågor och träck. Det blev helt enkelt för mycket för mig även om det fanns en del kvaliteter i boken. Men varför skriva så himla mycket om flagande hudsjukdomar, insekter och avföring så att jag blir svagt illamående och äcklad när jag läser? Det är i samma skit intresse anda som Populärmusik från Vittula som det är skrivet, men jag slutar att läsa efter några timmar. Anders Ribus sansade röst till trots. Usch säger jag och lämnar tillbaka boken till biblioteket.

Om dansk koloniherre-dømme på Grønland på slutten av 1700-tallet

Kim Leine (f. 1961) ble for alvor kjent utenfor Danmarks grenser da han i fjor mottok Nordisk råds litteraturpris for sin roman "Profetene fra Evighetsfjorden". Ikke fullt så kjent var det da at han egentlig er norsk, født som han er i Seljord i Telemark. Han flyttet til Danmark som 17-åring og utdannet seg siden til sykepleier. Senere flyttet han til Grønland, hvor han bodde i 15 år, før han atter returnerte til Danmark i 2004 og debuterte som romanforfatter med "Kalak" tre år senere, i en alder av 46 år. Siden kom han ut med ytterligere to romaner ("Valdemarsdag" i 2008 og "Tonu" i 2009). "Profetene i Evighetsfjorden" er hans fjerde roman. (Kilde: Wikipedia)

Morten Pedersen, mannen som senere skal kalle seg Morten Falck fordi han erkjenner at man ikke kommer seg opp og frem her i verden med et sen-etternavn, ankommer København i juni 1782. I Kongens København skal han gjøre unna sine teologistudier, før han etter hvert setter kursen mot Grønland for å fullbyrde sitt prestekall. Men før han kommer så langt skal han medvirke til å forderve en ung kvinne som han siden kaster vrak på - angivelig av hensyn til henne selv, men i realiteten for at ingen skal stå i veien for ham. Hun er helt avsindig i sin kjærlighet til ham, mens han ønsker å beskytte henne mot "de ville", som grønlenderne ble kalt den gangen. Denne kvinnen - Abelone - gikk det siden riktig dårlig med, som med de fleste kvinner på den tiden som lot seg forføre av en mann som ikke hadde til hensikt å gifte seg med henne likevel.

Reisen til Grønland varsler på et vis i all sin gru om det som skal komme. For det holder på å gå riktig galt på overfarten, som tar vesentlig lenger tid enn forutsatt. Med rørende omsorg tar Morten Falck seg av kua Roselil, som til syvende og sist redder hele mannskapet fra den sikre død.

På Grønland starter et nytt kapittel i pastorens liv - på et sted hvor selveste Hans Egede hadde mislyktes i å kristne landet. Vi følger Morten Falck gjennom hans dagboknotater. "De ville" fremstilles paradoksalt nok som mer siviliserte enn danskene som var sendt for å kultivere dem. Prestene tar for seg av koloniens kvinner, og skalter og valter med menneskeskjebner "i guds navn". Slik holdes et helt folk nede av de danske kolonistene, som satt med nøkkelen til den evige frelsen. Kim Leine beskriver kulden, skitten og det yrende dyrelivet - fra lus til større dyr - med hele spekteret av metaforer og andre litterære virkemidler, slik at dette nærmest kunne kjennes på kroppen mens jeg leste. Men på tross av all dysterheten, leste jeg mye munterhet mellom linjene.

"Selve kolonien er skitten og uproduktiv, plaget av svir og lidderlighet, både blant det dansk-norske mannskapet og befolkningen. Det later til at de har satt seg fore å drikke og hore seg selv til døde. Egentlig har han belaget seg på at det sto ille til. Landets eldste koloni har hatt et dårlig rykte helt siden grunnleggelsen da to dusin tukthusfanger ble sendt opp i den hensikt å benytte dem som billig arbeidskraft. I løpet av de første ti årene døde ni tiendedel av de innfødte i distriktet, og gamle Egede reiste hjem som en desillusjonert mann uten konen som strøk med i en av epidemiene. Antakelig er stedet tross alt i en bedre forfatning nå enn det var den gangen. Ikke at det sier så mye." (side 111)

Morten Falcks intensjoner om å holde seg på den smale sti er ekte nok, men også han dras inn i umoral og drukkenskap etter som årene går. Kanskje stikker ikke kallet som prest så dypt, siden han tross alt drømte om å bli lege i sin tid? På Grønland skal han for øvrig tidsnok få anledning til å praktisere noe legekunst, blant annet gjennom en illegal abort.

Det er et brutalt samfunn som skildes, og det å bli dømt til gapestokk på Grønland var omtrent det samme som å bli dømt til døden. For kulden sørget for at man frøs ihjel lenge før straffen var fullbyrdet.

"De henter straff-fangen i spekkhuset der han sitter i skredderstilling og ser frem for seg. Da de tar tak under armene hans, reiser han seg villig opp og kjemper ikke i mot da de fører ham bort til gapestokken. Bjerg kjenner en kraftig dunst av alkohol. Det må være presten som har bedøvet ham. De binder ham til stokken og etterlater ham i regnværet. Litt senere har det samlet seg en del innfødte tilskuere på klippene bak kolonihuset. De ser på fangen med tomme ansikter. Han klager seg langtrukkent og stillferdig. Det høres ut som han gråter." (side 279)

De gir ikke ved dørene, de danske kolonistene, og lidelsene de påfører lokalbefolkningen gjennom sin misforståtte misjonering, har bare så altfor klare paralleller til mye av det samme som har skjedd i nær sagt alle kanter av verden, der Vesten mener å sitte med fasiten på hva som er rett og galt når store naturressurser skal forvaltes på vegne av ulike urbefolkninger.

Grønlenderne er naturlig nok ikke tilfredse med å være underlagt danske kolonimakter, og gjennom det grønlandske ekteparet Habakuk og Maria Magdalena blir vi vitne til grønnlendernes kamp for friheten. Ekteparet etablerer en menighet i Evighetsfjorden, som etter hvert blir koloniens største. Morten Falck involveres i denne kampen, og hans integritet settes for alvor på prøve: skal han støtte de danske kolonimaktene, eller grønlendernes frihetskamp? Valget blir på mange måter tatt for ham, for kjøpmannens ufine kamp for å beholde egen makt går så langt at han på mange måter blir nødt til å støtte grønlenderne. Å støtte kjøpmannen blir nemlig en umulighet. Samtidig er det en kamp han uansett ikke kan vinne. Og i Danmark regjerer på den tiden kong Christian VII - betegnet som "den gale kongen", den kongen bl.a. Per Olov Enquist har skrevet om i sin berømte roman "Livlegen", og som siden er filmatisert.

Det er ikke et pent portrett Kim Leine tegner av Danmarks koloniherredømme, som varte frem til 1953 (men virkelig selvstyre kom så sent som i 2009). Nå slutter riktignok denne romanen noen tid etter 1795 (men med en epilog fra 1815), idet København brenner ned, og Morten Falck nylig har kommet tilbake til hovedstaden, men det vi får innblikk i er tilstrekkelig til å danne seg et bilde av misjoneringens pris for inuittene/grønlenderne. Danskene fremsto ikke på noen måte som ledestjerner for lokalbefolkningen som de hadde i oppdrag å kristne, og de tok for seg av koloniens kvinner etter eget forgodtbefinnende. Historiene som fortelles gjør inntrykk!

Kim Leine skriver overbevisende og godt, men jeg understreker at dette ikke er en veldig lett tilgjengelig bok. Det er først og fremst tykkelsen av boka - 589 sider i papirutgaven og nesten 22 timer som lydbok - som medvirker til dette inntrykket. Selv valgte jeg i alle hovedsak å høre den som lydbok, men jeg hadde også en papirutgave tilgjengelig underveis i lesingen. Det er nok enklere å få kontroll på persongalleriet når man leser papirutgaven, enn når man lytter til lydboka. Samtidig er det faktisk bare noen få nokså sentrale skikkelser som går igjen, slik at det å få oversikten over dette er en helt overkommelig oppgave. For meg som elsker å lære noe nytt - også når jeg leser skjønnlitterære bøker - er denne boka en virkelig skatt! Kim Leine har nemlig ikke bare gjort grundig research, men han har også bodd på Grønland i en årrekke selv. Dermed har han inngående kjennskap til det grønlandske samfunnet, og dette skulle danne et godt grunnlag for å skrive en historisk roman slik at den oppleves autentisk. At han fikk Nordisk råds litteraturpris for denne boka burde ikke overraske noen!

Og helt til slutt: Den erfarne oppleseren Anders Ribu gjorde lesingen til en fest! Denne boka er blant de beste jeg har lest!

”Profetene i Evighetsfjorden”, Kim Leine.

Det fine med slike bokgrupper, er at man kan finne folk med stort sett samme boksmak. Så når Olaug anbefalte meg å lese denne boka, ble jeg først nysgjerrig, så skeptisk når jeg så sidetallet - for tykke bøker er jeg litt tilbakeholden med å lese. Bøker på 557 sider er sjelden etter min smak. De skal alt for ofte ha med alt for mye, og i sin iver etter det fullkomne miste det viktigste; nemlig særpreget. Dette vanskelige formatet favner lett for mye, slik at alt blir til en grå masse, så jeg var altså litt skeptisk helt til jeg så at boka skulle dreie seg rundt livet til en prest. Jeg elsker prester i bøker og på film. De kan lett fylle alle roller like troverdig. De kan være snille, slemme, stramme, fjollete, overgripere, hatske, maktsyke angrende misbrukere av det meste, kunnskapsrike, gode samtalepartnere - og det stikk motsatte. Ja, prester kan kort sagt ha alle farger innafor den mørke kjolen.

Hva boka handler om? Mye. Vi følger en prest, med aner fra Lier i Akershus, på en reise gjennom livet, med de universelle utfordringene livet gir – om du går i bukse eller kjole. Selv om han egentlig har lyst å leve et bohemliv i de store byene og studere og filosofere over det meste, må han bli prest fordi det er det som er forventet av ham – og det er ikke gratis å studere, så han må bare stå på. Vi følger dette presteemnet på en dannelsesreise på slutten av 1700-tallet, som tar for seg mange klassiske emner i litteraturen som naturvitenskap, filosofi, kjærlighet, nærhet, sex og samliv, tukt og utukt, og ikke minst livet på Grønland, hvor den hedenske urbefolkningen møter danske krav – og motsatt. Karakterene er overtydelige, nesten som i en farse, så når ganske grusomme saker skjer er det ikke frastøtende, men komisk, ikke latterlig, men komisk. Han skriver og forteller godt, med et rikt ordforråd og forskjellig fortellerstil i boka, og ble tildelt Nordisk råds litteraturpris 2013 for denne romanen.

Det er med romaner, som det er med modelleire. Først er det flere fine isolerte farger, men nå karakterene, hendelsene og stedene vikles sammen, sverter de på hverandre. Det blir nye mønstre, nye farger, og det kan gå lange både røde og mørkere tråder i klumpen. Hvis man jobber lenge nok med materien, som i en tykk bok, skal man ha sølet lite med vannfarger før man skjønner at alt lett kan bli gråbrunt og kjedelig - om man da ikke er påpasselig å tilføre noe nytt og friskt i prosessen. Eventuelt at man har klart å bevare en friskhet godt skjult inne i kreasjonen, som man blir glad for å treffe på når man vrenger den skikkelig. Dette er et svært møysommelig og vanskelig håndverk. Ikke alle klarer det. Heine klarer det godt ved å skrive inn en guidet reise gjennom avvikende handlinger rundt de ti bud - som ti nesten frittstående noveller i boka - men det ble litt for gråsprengt her og der. Han burde etter min smak stoppa litt før. Men det er sikkert fristende å holde på en stund når han først har gjort et så møysommelig forhånds arbeide for at denne oppdikta historia skal være troverdig ved stadig å flette inn fakta og hendelser som en gang var reelle og historisk riktige.
Vi er litt like sånn, Heine og jeg. Det ble litt langt dette også, og jeg skulle sikkert stoppa for noen setninger siden.
Gleder meg til å se Bokprogrammet på NRK2 klokka 20:55 i kveld 18.03.14. Der er forfatteren, norsk 17 åring som flyttet til Danmark, og har senere bodd 15 år på Grønland før han igjen er tilbake i Danmark, er gjest.